Da nyfascister skjøt ned fem arbeidsretts-advokater inne på kontoret deres i sentrum av Madrid 24. januar 1977, bare litt over ett år etter diktatoren general Francisco Francos død, fryktet regjeringen til statsminister Adolfo Suárez og store deler av befolkningen at landets gryende overgang fra diktatur til demokrati var ødelagt.

I stedet var det massive og fredelige gateprotester mot drapene, og like viktig var det at myndighetenes reaksjon var veloverveid.

«Til syvende og sist bidro drapene til å befeste veien mot demokrati», sier Alejandro Ruiz Huerta, en kollega av de fem ofrene som mirakuløst overlevde takket være en kulepenn i brystlommen som avbøyde en kule.

Spanias demokratiske DNA

Ruiz Huerta mener at hendelsene den dagen, kjent i Spania som Atocha-massakren etter gaten der drapene fant sted, nå er en del av Spanias demokratiske DNA. Dessuten var den påfølgende rettssaken mot drapsmennene en ny mulighet for det nye Spania til å legge fortidens vold bak seg: «Jeg har alltid trodd på forsoning, og derfor ba vi ikke om dødsstraff.»

I en ny bok rekonstruerer Jorge og Isabel Martínez Reverte ikke bare selve forbrytelsen, men også stemningen i Spania for nesten 40 år siden. Jorge Reverte, veteranjournalist og historiker, begynte arbeidet som et soloprosjekt, men etter at han fikk hjerneslag og ble fysisk funksjonshemmet, fikk han med seg søsteren, en nylig pensjonert journalist i den statlige kringkasteren RTVE.

Spania i uro

Spania var i opprør i begynnelsen av 1977, og mange stilte spørsmål ved sikkerhetsstyrkenes lojalitet til den demokratiske overgangen. Samtidig drev den baskiske terrorgruppen ETA og lyssky grupper på ytterste venstrefløy en volds- og kidnappingskampanje som også hadde som mål å destabilisere staten.

Umiddelbart etter drapene var situasjonen så uoversiktlig at regjeringen sa at den ikke kunne garantere for sikkerheten til de overlevende eller begravelsesfølget til de fem drepte advokatene.

To av ofrenes kolleger, Manuela Carmena, nåværende ordfører i Madrid, og José María Mohedano, spilte en nøkkelrolle i forhandlingene for å sikre at kommunistpartiet – som fortsatt var ulovlig – skulle organisere begravelsen og sørge for at den ble fredelig. Tre måneder senere, i april 1977, ble det spanske kommunistpartiet lovlig, mye på grunn av drapene og den ansvarlige måten det reagerte på.

«Da vi endelig begynte å jobbe på advokatkontoret igjen, organiserte vi grupper av frivillige som holdt vakt hele veien fra kontoret og ned til gaten. Det varte i flere måneder, og vi knyttet uforglemmelige bånd», sier Carmena, som ikke var i lokalene da drapene fant sted.

Francisca Sauquillo, pensjonert senator og tidligere medlem av Europaparlamentet for Sosialistpartiet, hvis bror Javier ble drept, husker følelsen av konstant fare den første tiden.

«Det var en utrolig anspent situasjon. Det var veldig vanskelig å kjempe for demokratiet. Politiet og bevæpnede menn kom alltid inn på arbeidsrettsadvokatenes kontorer. Det var farlig å delta i gatedemonstrasjoner, for de kunne drepe deg. Sett i ettertid, 39 år senere, er det vanskelig å forstå hvor farlig og vanskelig denne tiden var.»

Boken begynner klokken 22.30 den 24. januar 1977 i Atochagaten 55, som går den halve kilometeren opp fra Atocha jernbanestasjon til Plaza Mayor. To bevæpnede menn kommer inn på kontoret til arbeidsrettsadvokaten Joaquín Navarro, som har gått til sak mot transportarbeiderforbundet som ble opprettet av Franco og fortsatt drives av tilhengere av det gamle regimet.

Men Navarro befinner seg i bygningens kafeteria i underetasjen, så mennene åpner ild og tømmer magasinene sine. De dreper Enrique Valdevira Ibáñez, Luis Javier Benavides Orgaz og Javier Sauquillo, sammen med studenten Serafín Holgado og kontoradministratoren Ángel Rodríguez Leal. Miguel Sarabia Gil, Alejandro Ruiz-Huerta, Luis Ramos og Lola González Ruiz, Sauquillos kone, er alvorlig såret.

«De gamle fagforeningene var gjennomsyret av korrupsjon, de hadde pistoler på pultene sine, og de var forlovet til det gamle regimet. Transportstreiken i 1976 var en klar trussel mot dem», sier Isabel Martínez Reverte.

De tre drapsmennene

Drapsmennene, som til slutt ble stilt for retten og dømt i 1980, var Fernando Lerdo de Tejada, som klarte å rømme under en helgepermisjon og aldri har blitt hørt fra siden, til tross for at forbrytelsen er foreldet; Carlos García Juliá, som også flyktet fra Spania og nå sitter fengslet i Bolivia for narkotikasmugling; og José Fernández Cerrá, som ble prøveløslatt etter 15 år bak murene. Francisco Corredera Albadalejo, en tidligere regional transportsjef under Franco, ble dømt for å ha beordret drapene. Han døde i fengsel.

Men dommeren som ledet etterforskningen, gjorde lite for å avsløre de mange andre som var involvert, forteller Reverte i boken. «De var annenrangs gangstere, men dette er ikke Sicilia», sier José María Mohedano, en av ofrenes advokater og en sentral aktør i historien. «De hadde makten til en fagforening fra Franco-tiden som fortsatt var i live og fungerte, samt støtte fra noen politifolk og hele ytre høyre. Det får meg til å le når folk sier at overgangen var lett som en plett: Disse folkene hadde svært solide strukturer, selv om personene som styrte dem var elendige.»

Politiinspektør anklaget for å ha torturert regimemotstandere

Mohedano forsøkte også å avhøre Antonio González Pacheco i forbindelse med Atocha-forbrytelsene. Han er bedre kjent som Billy the Kid og var politiinspektør anklaget for å ha torturert regimemotstandere. Nylig ble en utleveringsbegjæring fra Argentina for forbrytelser mot menneskeheten avslått av spansk høyesterett.

Alle som ble intervjuet i forbindelse med denne artikkelen, var enige om hvor viktig innsatsen som ble gjort i dagene etter drapene, var for å forhindre en ny voldsspiral.

Og som Francisca Sauquillo påpeker, var det ikke bare venstresiden som bidro til å holde overgangen på sporet. «Venstresiden spilte en svært viktig rolle, men det gjorde også den demokratiske høyresiden. Vi var villige til å snakke med hvem som helst, og vi var villige til å inngå kompromisser for å komme til enighet.»

Men mennene som ble fengslet for drapene, angret ikke en eneste gang, og feiret angivelig hver 24. januar med en spesiell sjømatmiddag.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i El Pais