Hun er kvinnen som ga prostitusjonen i Spania et ansikt. Den nå 84 år gamle Lydia Artigas selger ikke lenger sin egen kropp, men har drevet bordell i Barcelona i 40 år. Hun går under kallenavnet «Señora Rius» og nekter å skamme seg når hun forteller åpent om sine erfaringer: «Jeg vil ikke pynte på dette livet, men det er viktig at vi snakker om det.»

Det er en varm ettermiddag i Barcelona i midten av august. Mens turistene strømmer til La Rambla og det gamle gotiske kvarteret, begir jeg meg til et beskjedent leilighetskompleks i bydelen Eixample. Jeg har avtalt et møte med Lydia Artigas, eller Señora Rius som hun kaller seg. Den 84 år gamle kvinnen har blitt berømt i Spania etter den biografiske boken «La sra. Rius – de moral distraída» (2008), der hun åpent forteller om sitt liv som prostituert under diktaturet.

Señora Rius tar imot meg i stuen. Hun er velkledd i en rød, knelang kjole. Håret er satt opp, og øyelokkene skinner av glitrende øyenskygge. Likevel beklager hun utseendet sitt. Hun er litt sliten og sier at hun ikke har hatt mye tid til å ordne seg i dag.

Rommet er innredet med to lenestoler med leopardmønster. Ved siden av står en skjerm med bilder av kvinnelige skuespillere. Jeg identifiserer både Greta Garbo og Ingrid Bergman, før jeg blir vist til et lite rom med en dobbeltseng og to lenestoler. Det mønstrede sengeteppet er sirlig oppredd. Gardinene er trukket for, og det eneste lyset kommer fra en lampe i det ene hjørnet. Jeg antar at rommet vanligvis brukes til andre formål.

Så snart vi har satt oss ned, begynner señora Rius å snakke. Hun synes det er viktig å snakke om kvinnene som prostituerer seg, eller «hacer señores» som hun kaller yrket – å behandle herrer.
-«Jeg synes det høres hyggeligere ut. Jeg liker ikke ordet «prostitusjon». Vi tilbyr ikke bare en tjeneste, men en relasjon. Det handler om å gjøre det med klasse.

Lydia sier også at alle kvinner som «gjør gentlemen» har et underliggende problem. Selv er hun ikke noe unntak. I 1938 ble hun født inn i en familie med både økonomiske og sosiale problemer. Foreldrene kranglet mye, og ingen var særlig interessert i den lille jenta.

Faren min var en Don Juan

-«Faren min var en Don Juan. En gang tok han meg med til en av venninnene sine, og mamma ba meg senere om å vise henne hvor hun bodde, noe jeg gjorde. Der laget hun en scene og knuste et marmorbord. Politiet måtte komme. Jeg var bare tre år gammel, men jeg glemmer aldri hvor redd jeg var.

Kort tid etter flyttet Lydia inn hos bestemoren. I denne perioden gikk hun på en skole drevet av nonner. Faren betalte for utdannelsen hennes til hun var 12 år gammel, men da måtte hun slutte på skolen og flytte inn hos moren, som livnærte seg ved å selge sex. De bodde i et nabolag der mange av kvinnene gikk på gata. For unge Lydia var det naturlig å ta over da moren ble syk.
-«Hun havnet på et dårlig sykehus. Jeg jobbet på en fabrikk på den tiden, og en dag på jobben begynte jeg å gråte. Sjefen min syntes synd på meg og betalte for bedre pleie til moren min. Han sørget også for at søsteren min og jeg hadde tak over hodet.

Jeg har lært mye om verden ved å lytte til mennene som besøkte meg og fortalte meg om livene sine

Lydia kom i gjeld til sjefen sin. Det var slik hun startet sin karriere som sexarbeider. Mannen var middelaldrende. I fire år forsørget han den unge jenta i bytte mot seksuelle tjenester.
-«Jeg husker ikke at han tvang meg. Han var en hyggelig mann.

Hun fortsetter:
-I løpet av disse årene har jeg lært så mye om menn. Det trenger man for å overleve i denne verden. Jeg hadde ingen utdannelse, men jeg har lært mye om verden ved å lytte til mennene som besøkte meg og fortalte meg om livene sine.

Det Barcelona som fru Rius vokste opp i, var svært forskjellig fra det turistmekkaet som den katalanske hovedstaden er blitt i dag. I det moralsk konservative spanske diktaturet ble kvinner forventet å være føyelige og uskyldige hustruer og mødre. Paradoksalt nok ble prostitusjon legalisert under Francos styre, og mellom 1941 og 1956 var det lovlig å selge sex i Spania.

Da Lydia jobbet på bordell i sin ungdom, var det dobbeltmoral fra statens side. Politiet gjorde razziaer mot sexarbeiderne, men lot seg gjerne bestikke.
-Hvis de tok en jente som solgte sex, barberte de av henne håret. Men bordellene som betalte bestikkelser, slapp kontroll.

De ønsker å bestille time hos en av husets «chicas» (jenter)

Intervjuet vårt blir avbrutt flere ganger av at sekretæren hennes banker på døren og forteller at flere menn har ringt og spurt etter Señora Rius. De ønsker å bestille time hos en av husets «chicas» (jenter). Det er ingen tvil om at virksomheten er populær.

Det finnes få nyere studier om prostitusjon i Spania. I en undersøkelse utført av forskningsinstituttet Centro de Investigaciones Sociológicas i 2008 svarte nesten en tredjedel av de spurte mennene (32,1 %) at de noen gang hadde betalt for seksuelle tjenester. I en rapport fra 2012 ble det anslått at det på det tidspunktet fantes 45 000 kvinner i Spania.

Señora Rius mener at det bør være lovlig å selge og kjøpe sex. Hun er en kvinne med autoritet og sterke meninger. Mange ganger kan de oppfattes som kontroversielle og til og med selvmotsigende. Under intervjuet vårt sier hun blant annet: «En kvinne bør bare ha sex med en mann av kjærlighet eller for penger.» Men hun understreker at det er veldig tøft å «gjøre gentlemen».
-«Man må være veldig modig og sterk for å gjøre det. Det er mange jenter i denne verden som er avhengige av menn og blir lurt for penger.

Samtidig snakker hun med varme om både livet og yrket sitt. Når jeg spør hvordan hun ser på mennene som besøker bordellene, tar hun dem i forsvar.
-«Vi får besøk av menn fra alle sosiale lag. Mange føler seg ensomme. De kommer hjem fra jobb til likegyldige koner og barn. Det må være veldig deprimerende for dem.

Hun sier at hun har vært heldig og aldri har blitt dårlig behandlet.
-Jeg har alltid vært i stand til å si nei hvis jeg er blitt bedt om å gjøre noe jeg ikke føler meg komfortabel med.

Salvador Dalí med and på bordell

I løpet av alle årene i sexbransjen har hun bare møtt én mann som har oppført seg skikkelig dårlig – kunstneren Salvador Dalí.
-«Han dukket opp en dag på bordellet der jeg jobbet, sammen med en gruppe høye, blonde svenske kvinner. Han ville at vi skulle kalle ham «El divino» (den guddommelige). Han hadde også med seg en and som han plutselig skar over strupen på. Så stakk han penisen sin inn i rumpa på fuglen. Det var forferdelig. Den mannen hatet kvinner.

Dalí er ikke den eneste kjendisen Lydia har møtt i sitt yrkesliv. Hun forteller at hun blant annet var selskapsdame med den amerikanske skuespilleren Orson Welles (kjent fra Citizen Kane).

Drømte du noen gang om å leve et normalt familieliv?
-Jeg levde sammen med en mann i ti år, og du aner ikke hvor vanskelig det var! Han var så sjalu og vanskelig. Jeg var vant til å ha min frihet, så jeg gikk fra ham.

Hun ble gravid flere ganger, men har alltid tatt abort.
-«Det livet jeg har levd, har ikke vært forenlig med å oppdra et barn.

I dag selger señora Rius ikke lenger sex selv, men har drevet bordell i 40 år. Rundt ti kvinner jobber i leiligheten. Virksomheten er ikke lovlig, men det ser ikke ut til å bekymre henne. Hun tar imidlertid ikke inn kvinner som er for unge.
-«Jeg får henvendelser fra jenter i begynnelsen av 20-årene som vil jobbe her en stund for å tjene raske penger, men jeg fraråder dem alltid.

Tiden flyr, og når jeg ser på klokken, har det allerede gått en time. Señora Rius historie er ikke unik, men det er få kvinner i sexindustrien som velger å dele sine historier. Samtalen vår har vært åpenhjertig og fylt av både alvor og latter. Jeg kunne ha fortsatt intervjuet hele kvelden, men Lydia Artigas tid er dyrebar. Før jeg går, takker hun meg for interessen og gratulerer meg.

Tilbake på gaten er varmen like trykkende som før. Likevel går det kaldt nedover ryggen når jeg ser opp på vinduene med gardinene trukket for og tenker på alle mennene som går dit for å kjøpe en naken kvinnekropp. Barcelonas innbyggere rusler forbi i raskt tempo – de fleste av dem helt uvitende om hva som daglig foregår i leiligheten to etasjer opp.