Elisabeth Vislies oversettelse av biografien hennes gir denne lenge glemte krigskorrespondenten en plass i historiebøkene som den siste journalistensom forlot Malaga før byen falt til Franco.

Hun blir ofte beskrevet som fotograf. Hvis hun i det hele tatt blir husket. I virkeligheten var den for lengst glemte Gerda Grepp også journalist. Så da hun tok fatt på oppdraget med å fortelle verden om borgerkrigen som pågikk i Spania, skaffet hun seg et kamera slik at reportasjene hennes kunne feste seg i minnet til leserne. Den norske korrespondenten var den siste journalisten som forlot Malaga før byen falt i februar 1937, og en av de få som fortalte om hvordan det var på fronten. Hennes forkjærlighet for bukser, som fikk mange soldater til å sperre opp munnen, var et symbol på hennes frihetsuttrykk – denne ukuelige og paradoksalt nok nesten usynlige kvinnen. Biografien hennes, skrevet på norsk av landskvinnen Elisabeth Vislie – Ved fronten – er nå utgitt på spansk av Plankton Press i Malaga, og blir presentert i Libería Rayuela 21. mai.

«En kvinne i langbukse! Noe så merkelig at militsen i Malaga-fjellene aldri hadde sett noe slikt før», skrev Grepp i 1937 i et av brevene hun sendte hjem, en familiekorrespondanse som Vislies bok har avdekket.

«Det var ikke så rart på den tiden, og ikke så sjelden hvis man var ved fronten, men mange av militsmennene fra Alfarnate-fronten, folk fra landet, hadde aldri sett en kvinne i bukser», sier Grepp-eksperten Enrique Benítez. Det var Benítez som skrev forordet til den spanske utgaven – En el Frente. Gerda Grepp y la Guerra Civil Española, (På frontlinjen. Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen).

Benítez hevder at denne kvinnen var «en del av Spanias historie». Hun var ikke bare den siste journalisten som forlot Malaga, men også den siste som forlot Bilbao da republikanerne tapte også denne byen. Hun dekket også reportasjer fra Madrid-fronten. Likevel gikk hun fullstendig i glemmeboken, selv i sitt eget land, til tross for at journalisten, spionen og forfatteren Arthur Koestler skrev om hennes arbeid i sine memoarer. Noen av de skriftlige beretningene som Elizabeth Vislie fant da hun undersøkte Grepps liv og virke, overbeviste henne om at krigskorrespondenten Grepp bør betraktes som en av det 20. århundrets grunnleggende skikkelser: «Historien om Gerda Grepp er pressens historie, Spanias historie og kvinnehistorien.»

Grepp var ideologisk engasjert i sosialdemokratiet, og levde i en tid da journalistikken ble sett på som en annen aktør i konflikten. Derfor «reiste journalisten dit linjene ble trukket opp i sanden, til skyttergravene i Spania, for å rapportere, koste hva det koste ville», sier hennes biograf om Gerdas idealisme, som satte kampen for demokrati og mot en ny verdenskrig langt foran sin egen skrøpelige helse og sitt privatliv. «Til tross for at hun hadde tuberkulose og bare én lunge, og til tross for at hun etterlot seg to barn hjemme i Norge, lot hun seg ikke skremme», sier Vislie, som i sin bok fokuserer på Grepps reise med Koestler til Malaga og deres streiftog til de viktigste frontene i provinsen: Alfarnate og Marbella. Grepp, alltid i bukser og med kameraet i hånden. Slik ble hun portrettert av Malagas filmregissør José Antonio Hergueta i den Goya-nominerte dokumentarfilmen som nylig ble vist: Caleta Palace.

Barna i Malaga

Da Grepp ankom Malaga, var hun allerede klar over at de republikanske styrkene hadde sluttet å levere våpen, og at det manglet kontroll langs frontlinjen. Så dukket hun opp til en begivenhet som forfatteren André Malraux dekket: det siste angrepet til den ramponerte og svekkede republikanske jagerflyskvadronen som forsøkte å beskytte tilbaketoget fra Malaga langs veien til Almeria. Som Benítez forklarer: «Hun ville være der det skjedde, men hun innså også at bombardementene av ettervernet og befolkningens lidelser ikke ble dekket, så da hun kom til Malaga, tok hun bilder av barna og snakket med mennesker som nå var i livsfare.» Det var disse menneskene hun la stor vekt på å skildre i reportasjeserien fra krigsfronten: «10 dager i et døende Malaga».

Men republikken gjorde det ikke lett for Gerda, og tillot henne bare å publisere sin beretning som om hun fortsatt befant seg i byen, fordi sensuren forbød all informasjon om Malagas fall. Til tross for denne vanskeligheten og ubalansen i kampene der, unngikk Grepp å rette en kritisk pekefinger mot den republikanske regjeringens oppgivelse av byen, og vendte oppmerksomheten mot befolkningen – soldatene, kvinnene, de som var der for å hjelpe, og barna. Hun ville ikke henge seg opp i debatter om farene ved ulike demokratier og antifascistisk propaganda. Til tross for at hun var den siste journalisten som forlot Malaga, innrømmet hun i et brev at «man føler seg virkelig feig når man forlater en by der så mange kommer til å dø».

I skyttergravene i Malaga så journalisten skriften på veggen for den tragedien som skulle utspille seg under flukten til Almería. Etter avreisen i februar 1937 fortsatte Grepp å rapportere helt frem til slutten av den spanske konflikten, selv om hennes skrøpelige helse begynte å skrante, og hun endte med å dø av tuberkulose i 1940 i det tyskokkuperte Norge, ved inngangen til en verdenskrig som hun ikke kunne forhindre.

«Hvis hun ikke hadde engasjert seg i arbeidet sitt, ville hun sannsynligvis ikke ha dødd så tidlig», funderer Benítez om denne følsomme, buksekledde kvinnen, en feminist og pioner som paradoksalt nok gikk i glemmeboken med sin tidlige død. Likevel, som for så mange andre upåaktede mennesker, er det arbeidet hennes som har trukket henne ut av usynligheten og gitt henne en velfortjent plass i historien.