Statsminister Pedro Sánchez legger ut på en rundreise i det konfliktherjede Midtøsten, og posisjonerer landet sitt som et slags alliert av Palestina.

Spanias statsminister Pedro Sánchez reiser til Midtøsten denne uken.

Spania har historisk sett hatt et nært forhold til den arabiske verden, og landet forsøker derfor aktivt å fremme en linje som er mer positiv til palestinernes agenda i EU. Det er en tilnærming som Sánchez sannsynligvis vil forsvare under sitt besøk i den konfliktrammede regionen.

Statsministeren, som for bare en uke siden ble gjenutnevnt for en ny fireårsperiode, skal møte sin kollega statsminister Benjamin Netanyahu i Israel og presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Mahmoud Abbas, på Vestbredden.

Deretter reiser Sánchez til Egypt, der han skal ha møter med president Abdel Fattah al-Sissi og Ahmed Aboul Gheit, generalsekretær i Den arabiske liga. Disse møtene gir den spanske statsministeren anledning til å fornye sitt krav om en varig våpenhvile i Gaza og avholdelse av et snarlig fredstoppmøte.

Spania håper på en politisk løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne – på grunnlag av to stater.

Hvorfor er Spania så tydelig i sin anerkjennelse av den palestinske staten?

I en tale forrige onsdag lovet Sánchez at hans nye regjerings “første utenrikspolitiske forpliktelse” ville være å “arbeide i Europa og Spania for å anerkjenne den palestinske staten”.

Samtidig sa han at han var “på Israels side” i møte med “terrorangrepet” som ble begått av Hamas 7. oktober, men oppfordret samtidig den jødiske staten til å sette en stopper for “det vilkårlige drapet på palestinere”.

Ifølge Isaías Barreñada, professor ved Complutense-universitetet i Madrid, håper Sánchez at hans holdning vil få “ringvirkninger” i resten av EU. Holdningen kommer på et tidspunkt da mange vestlige land får kritikk i den arabiske verden for å være tilsynelatende for vennlig innstilt til Israel.

I 2014, under en konservativ regjering, vedtok det spanske parlamentet en resolusjon om å anerkjenne den palestinske staten, med støtte fra alle politiske partier. Avstemningen var imidlertid ikke bindende og ble ikke fulgt av noen handling. I Europa har flere land tatt dette skrittet på en mer effektiv måte.

Det gjelder blant annet Sverige, Ungarn, Malta og Romania – men ingen av de største EU-landene har gjort det, noe som betyr at Spania kan bli et foregangsland.

Tidligere denne uken sa Josep Borrell, EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk – og tidligere minister under Sánchez – til El Pais at Spania var et land med “en tydeligere sympati for den arabiske verden”.

Kort om de spansk-arabiske relasjonene

Spania ligger geografisk nær Maghreb-regionen i Nord-Afrika, og under Franco-diktaturet, som varte fra 1939 til 1975, henvendte landet seg til arabiske land for å unngå isolasjon i Vesten.

Det var imidlertid ikke før i 1986 at landet etablerte offisielle forbindelser med Israel.

Den relativt sene datoen var en konsekvens av spenninger som oppsto som følge av den hebraiske statens motstand mot Spanias inntreden i FN på slutten av andre verdenskrig, på grunn av landets nærhet til Nazi-Tyskland.

I 1993 spilte de en rolle i Oslo-avtalen, der Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen gjensidig anerkjente hverandre som en del av fredsprosessen.

I det store og hele oppfattes Spania likevel av mange som et proarabisk land.

I slutten av oktober brøt det til og med ut en liten diplomatisk krise med den israelske ambassaden etter kontroversielle uttalelser fra en spansk minister på ytterste venstrefløy som snakket om et “planlagt folkemord” i Gaza.

Isaías Barreñada mener imidlertid at det blir en tøff kamp for Sánchez, ettersom store deler av Europa er sterkt pro-israelske.

“Det er vanskelig å se for seg at Spania har kapasitet til å endre den europeiske holdningen”, sier Barreñada til AFP, men “det kan bidra til å vise at det finnes ulike holdninger i EU.”