Luis Rubiales’ avgang på grunn av et ikke-samtykkende kyss under fotball-VM var et resultat av en sammenslåing av krefter, fra demonstranter på gata til politikere, dommere og samfunnet generelt.

Luis Rubiales er ikke lenger president i spansk fotball. For bare 17 dager siden uttalte lederen for det spanske fotballforbundet arrogant at “jeg kommer ikke til å gå av”, og gjentok det fem ganger foran de han trodde var hans trofaste. I en ydmykende helomvending har han nå forlatt sin stilling, etter å ha blitt avsatt av FIFA, fotballens hovedorganisasjon. I en uttalelse søndag kveld gikk han av og hentydet til mystiske “makter” som skulle hindre ham i å komme tilbake til sin stilling.

Disse kreftene finnes, men de er langt fra den mørke konspirasjonen som Rubiales antyder. De er summen av de hundretusener av mennesker som ble opprørt over at forbundspresidenten kysset Jenni Hermoso, en spiller på laget som nettopp hadde vunnet VM, uten samtykke. Disse kreftene inkluderer også de som i løpet av noen få timer tok til sosiale medier for å markere hva han hadde gjort og noen dager senere sa #SeAcabó (#Det er over), og de som brukte flere dager på å revurdere det de hadde sett: Det var ikke en uheldig gest, men et angrep.

Til dem hører også politikerne som kritiserte oppførselen hans, nasjonale og internasjonale medier, samt avvisningen fra spillerne – selv om ikke alle, og noen bare halvhjertet – og de andre lederne i det spanske forbundet som vendte ham ryggen. Til sammen skapte alle disse kreftene en ny konsensus utover fotball og feminisme: en sosial konsensus. Det var disse kreftene som tvang Rubiales til å innse at det var han selv som kjørte feil vei på motorveien.

Rubiales feiret spillernes seier i Sydney da han tok tak i Jenni Hermoso og kysset henne på munnen. Han trodde at det ikke ville få noen konsekvenser å gjøre noe slikt foran et publikum på flere millioner mennesker. På det meste kom motreaksjonene fra noen “idioter” som ikke visste hvordan de skulle tolke en gest av ukontrollerbar glede, slik han forsøkte å bagatellisere det noen timer senere i et intervju på den spanske radiokanalen Cope.

Men straffefriheten fantes bare inne i hodet hans, noe de siste tre ukene har vist. Uavhengig av om det får strafferettslige konsekvenser eller ikke, gjorde Rubiales’ gest det mulig å bekrefte feminismens styrke, og som juristen Octavio Salazar forklarer, “at samfunnets verdier har modnet og blitt omsatt i et krav om at [han tar] ansvar og [tilbyr sin] avgang”. For tre-fire år siden “ville dette ha vært utenkelig”, sier han.

Denne forandringen i samfunnet har kommet tydelig frem i forbindelse med Rubiales-saken. Den representerer et “point of no return”, ifølge Salazar, og en rød linje for hva majoriteten ikke lenger er villig til å tolerere. De siste årene har “debattene om samtykke, om at ‘bare ja er ja’ utenfor det juridiske rammeverket, hatt en pedagogisk effekt på samfunnet”, påpeker han. Evnen til å identifisere kysset som et overgrep har vunnet terreng hos publikum, og derfra har det kastet lys over Rubiales’ verden og maktstrukturene i fotballen. Salazar er sikker på at bølgen også vil nå “lignende områder” der menn også utøver sin hierarkiske dominans, “som på universitetet”.

Til tross for disse fremskrittene, men også på grunn av dem, har en del av samfunnet oppfattet feministbevegelsen som en trussel de siste årene. De ser på feminismen som noe som utfordrer deres overbevisning. Det kan delvis forklares med at feministiske spørsmål har fått større plass i den offentlige debatten, men også med at enkelte saker har vært polariserende innad i bevegelsen: transloven og “bare ja betyr ja”-lovgivningen er to tydelige eksempler. Forskjellen med Rubiales-saken er at de realitetene den viser til (seksuell vold og maktmisbruk) rammer alle kvinner, i alle aldre, overalt.

Sosiologen Rosa Cobo understreker at “det har organisert seg en enormt sterk kritisk og kollektiv bevissthet som har gjort noe som for fem-seks år siden kanskje var irrelevant, til en sosial og mediemessig tsunami”. Hun er overbevist om at “ideen om samtykke på en eller annen måte har gjennomsyret samfunnet”, og at hvis den har gjort det, er det “fordi den har falt i svært fruktbar jord”.

Den volden som har blitt utøvd i årevis, sier Cobo, “har vært en enorm bekymring for mødre, døtre, bestemødre, studenter og arbeidere. Alle kvinner.”

Det faktum at det ikke-samtykkende kysset skjedde i full offentlighet og med millioner av øyne rettet mot det, og med sosiale mediers evne til å spre opptakene, gjorde det vanskeligere for Rubiales å underbygge sin versjon for hver dag som gikk, særlig med ham i spissen for forbundet. Han forsøkte å konstruere en parallell historie, bagatellisere det som skjedde og til og med legge press på Hermoso og hennes familie. Det er den vanlige fremgangsmåten for seksuell trakassering på jobben, selv om det vanligvis skjer i private rom, uten vitner, og der mistanken vanligvis faller på offeret.

Dag etter dag mistet Rubiales flere allierte, deriblant mange menn. Salazar sier at han håper at denne saken “vil få oss til å forstå at dette har med oss å gjøre, at vi har et spesielt ansvar for å endre oss. At vi uansett bør føle oss utfordret, ikke angrepet.” Alt dette er også knyttet til et generasjonsspørsmål. Det skjedde i mesternes egen garderobe.

Laia Codina, 23 år gammel forsvarsspiller på kvinnelaget, forklarte det da hun fortalte hva som skjedde i bussen da de forlot stadion i Sydney etter seieren. En av lagets veteraner tok opp kysset under feiringen. “Hun sa til oss: ‘Vær forsiktige jenter, for det som har skjedd er veldig alvorlig, det er uakseptabelt, og vi må fordømme det, for til syvende og sist er det fortsatt et maktmisbruk fra sjefens side overfor en spiller, og det kunne ha vært hvem som helst av oss.

Veteranene på laget husker den tidligere treneren Ignacio Quereda, som anklages for å ha behandlet dem med forakt i årevis. Hermoso, Alexia Putellas og Irene Paredes er blant dem. Dette er kvinnene som ikke trengte å forklare så mye for de yngre spillerne, medlemmer av generasjon Z som ikke er redde for å påpeke uakseptabel oppførsel. De er forbilder for dagens jenter og gutter. Kvinnelige fotballspillere spiller allerede i en egen liga. De har stått i spissen for en endring av idretten og samfunnet i en utpreget maskulin verden. Fotball var forbeholdt menn helt til disse spillerne dukket opp og brøt stillheten. Bevegelsen #SeAcabó, som Putellas startet, fikk ny giv etter Rubiales’ tale i det spanske fotballforbundet fredag 25. august.

Når man dissekerer Rubiales’ fall, er det viktig å merke seg hvordan han reagerte på kritikken. “Det at han ikke forsto at det var noe galt, gjorde ham opprørt”, sier Rosa Cobo. Han ba aldri om unnskyldning. For Cobo har alt dette “skapt et dypt ubehag”.

Mediene har bidratt til å spre denne følelsen, men også institusjoner og tjenestemenn med beslutningsmyndighet har spilt en viktig rolle. Når Rubiales til slutt ga etter, er det fordi “press på høyt nivå” også har hatt en finger med i spillet: den spanske regjeringen, FIFA og det spanske fotballforbundet selv. “Det har vært enstemmighet her”, sier Cobo. “Det var tydelig at det ble uholdbart for Rubiales å fortsette i jobben. Og det var feminismen som kom med det avgjørende slaget.”

Artikkelen er gjengitt fra El Pais.