De to høyrepartiene fikk ikke nok mandater til å danne et absolutt flertall, men det kan ikke utelukkes at Partido Popular og høyreekstreme Vox inngår en pakt med andre partier.

Parlamentet som er resultatet av valget som ble avholdt i Spania på søndag, og som skal innlede en ny valgperiode 17. august, blir noe av det nærmeste man kommer en politisk labyrint. De to høyrepartiene fikk til sammen ikke nok mandater til å danne et absolutt flertall (som krever 176 mandater), og det kan ikke utelukkes at Partido Popular (PP) og det høyreekstreme Vox kan inngå en pakt med andre partier for å oppnå det, ettersom Vox ikke er villig til å samarbeide med regionale nasjonalistgrupper (det høyreekstreme partiet går inn for en sterk sentralisert regjering).

Venstreblokken som har båret statsminister Pedro Sánchez’ regjering de siste fire årene, fikk heller ikke de nødvendige 176 setene. For at Sosialistpartiet (PSOE) og Sumar (en gruppering av 15 små venstrepartier) skal kunne danne en ny koalisjonsregjering, må de komme til enighet med Junts, et katalansk parti som ble grunnlagt av Carles Puigdemont, som utløste en ulovlig folkeavstemning om uavhengighet i 2017 og flyktet til Belgia.

Å danne flertall i parlamentet har vært omtrent umulig i Spania siden landet i praksis forlot topartisystemet i 2015. Åtte år senere er kongressens labyrint blitt enda mer komplisert, og selv om de to største partiene samler de fleste stemmene, er det svært vanskelig å spå om veien vedere. Slik fordelingen er i dag, vil venstresiden ha større sjanse til å danne flertall. At høyresiden skulle klare det, virker umulig, forutsatt at Vox er med i fordelingsnøkkelen.

Den eneste muligheten er at sosialistene, for å unngå et nytt valg (som i 2016 og 2019), inngår en eller annen form for avtale som gjør det mulig for PP å hevde sin status som den politiske grupperingen med flest stemmer. Nedenfor analyserer vi noen av de mulige paktene og avtalene.

Dette trenger venstre-siden for å holde på makten

The Catalan independence movement came out seriously damaged after Sunday’s vote. The 23 deputies it gathered four years ago between the pro-independence Catalan Republican Left (ERC), Junts and CUP has been drastically reduced to 14. In spite of this important setback, the pro-independence parties once again occupy a central place in the politics of alliances. And this time around, ERC is not the only one that must be taken into consideration; there is also a hypothetical partner that is much more complicated, Carles Puigdemont’s party Junts.

The parties that in the last four years have supported — with discontinuities and depending on the moment — the coalition government won 172 seats: PSOE (122), Sumar (31), ERC (7), the far-left Basque Bildu party (6), the Basque Nationalist Party (PNV) (5) and the Galician Nationalist Bloc (BNG) (1). To be voted in as the new prime minister at the investiture vote, an absolute majority (176) is needed in the first vote or a simple majority (more votes for than against) in the second. Sánchez achieved it four years ago through the second formula, by a two-vote difference and thanks to the abstention of ERC and Bildu. This time, Sánchez would need those two formations to give him their favorable vote, which seems feasible, and at least the abstention of Junts. The latter is certainly problematic.

In these last four years, Junts has opposed Sánchez’s government with as much constancy and forcefulness as the national right-wing parties. Junts has voted against in almost all relevant issues. Reaching a possible understanding with the party of the former Catalan premier who pushed forward the independence referendum would certainly anger the right. “We will not make Pedro Sánchez the PM in exchange for nothing,” warned Miriam Nogueras, head of the Junts list, on election night.

Umulig for høyresiden
Til sammen har PP og Vox 169 mandater, og de har bare ett sikkert mandat de kan legge til blokken sin, nemlig Navarras folkeunion. Et annet mulig scenario ville være å legge til mandatet til Coalición Canaria, et parti som mange forbinder med PP fordi de regjerer sammen med dem på øyene. Men uten støtte fra PNV – noe som er usannsynlig på dette tidspunktet – vil denne kombinasjonen av krefter likevel ikke være nok til å øke Alberto Núñez Feijóos mandater til de nødvendige 176.

De baskiske nasjonalistene i PNV har aldri utelukket å inngå avtaler med PP, noe de har gjort opp gjennom historien. Men de har også gjort det klart at de aldri vil inngå noen form for avtale som forutsetter støtte fra høyreekstreme Vox. Dessuten vil det ikke være nok at PNV avstår fra å stemme, de må også stemme for for at et slikt scenario skal fungere. Og med tanke på PNVs tøffe kamp mot det venstreorienterte EH Bildu i forkant av regionalvalget i Baskerland neste år, ser det ikke ut til at PNVs motstand mot å samarbeide med Vox kommer til å endre seg.

En avtale med sosialistene
Feijóo sa det flere ganger i løpet av valgkampen, og han gjentok det heftig i sin tale på balkongen til partiets hovedkvarter på valgnatten: Han oppfordret Sánchez til å la ham regjere. Sjansene for at det skal skje er minimale, og enda mindre med et så knapt resultat i antall stemmer og mandater. Sánchez avviste også muligheten gjentatte ganger i løpet av valgkampen, da han forsto at PP ba ham om støtte uten å få noe i bytte.

Hvis den fastlåste situasjonen vedvarer og muligheten for et nyvalg begynner å ta form, kan det selvsagt oppstå uforutsette hendelser.