Regjeringen har vedtatt den nye reformen av kystloven fra 1988, som innebærer at eiendom, barer og restauranter i strandsonen får en fornyet levetid på 75 år. Miljøorganisasjonene er ikke imponert over reformen, ei heller mange av huseierne som fremdeles ønsker full eiendomsrett uten tidsbegrensning. Noe av det som derimot trekkes frem som positivt, er at fremtiden til næringsvirksomhet og arbeidsplasser på disse stedene inntil videre er sikret.

Regjeringen har vedtatt den nye reformen av kystloven fra 1988, som innebærer at eiendom, barer og restauranter i strandsonen får en fornyet levetid på 75 år. Miljøorganisasjonene er ikke imponert over reformen, ei heller mange av huseierne som fremdeles ønsker full eiendomsrett uten tidsbegrensning. Noe av det som derimot trekkes frem som positivt, er at fremtiden til næringsvirksomhet og arbeidsplasser på disse stedene inntil videre er sikret.

Med den nye reformen har regjeringen gitt amnesti for alle hus som ble satt opp før forbudet om utbygging kom i 1988. Reformen innebærer imidlertid ingen endring av lovens utgangspunkt, som er å forby ny utbygging i strandsonen og fjerne eiendom som er ulovlig oppført.

Folk med hus langs kysten vil nå også har rett til å drive vedlikehold, oppusning, utleie og salg av sine eiendommer, noe de frem til nå ikke har hatt anledning til. Påbygg eller konstruksjoner som på andre måter fører til utvidelse av eiendommens areal vil fremdeles være forbudt.

Det anslåes at rundt 10.000 eiendommer, som i løpet av få år ellers måtte ha blitt revet, nå får lov til å stå. Dersom regjeringen ikke hadde vedtatt reformen, ville man i følge miljøvernminister Miguel Arias Cañete ha måttet fjerne rundt 2.000 av disse eiendommene allerede i 2018.

Målet med kystloven av 1988 var å redde den spanske kystlinjen fra mer utbygging og gjøre slutt på levetiden til en rekke bygninger som var oppført i strandsonen. I praksis har imidlertid gjennomføringen av lovens bestemmelser ikke blitt fulgt opp.

Den forrige PSOE-regjeringen gikk riktignok inn for å stramme grepet og ville at en rekke eiendommer skulle fjernes (etter utløpet av midlertidig kontraktstid på 30 og 60 år). Men i følge PP bidro ikke PSOEs initiativ til den bevaringen av kystmiljøet som man hadde ønsket og mente at man bare hadde skapt usikkerhet og tvil for mange mennesker. I tillegg var PP av den oppfatning at vedtakene om riving ville ha gitt Spania et dårlig rykte i utlandet, fordi mange av de berørte i saken var utlendinger. PPs nye reform går nå i motsatt retning av det PSOE hadde bestemt og innebærer en oppmykning av reglene. Reformen skal i følge partiet ha blitt godt mottatt av EU (Europakommisjonen).

Loven gir staten hjemmel til å overprøve regionale vedtak, der utbyggingsplaner og byplanlegging kommer i konflikt med bestemmelsene. Det gjøres imidlertid unntak for enkelte kystkommuner, som før 1988 hadde byggeplaner klare og opplegg for infrastruktur på plass. De vil ha anledning til å bygge videre innenfor den ellers forbudte sonen (i utgangspunktet 100 meter inn fra strandlinjen).

I følge avisen El País foreligger det ti slike unntak: Rocafel (Alicante), Puerto de Santa Pola (Alicante), Marina de Empuriabrava (Girona), Platja d’Aro (Girona), områdene rundt bukten Punta Umbría (Huelva), de urbaniserte områdene på Isla Cristina og El Caño del Cepo (Huelva), Pedregalejo og El Palo (Málaga) og Oliva (Valencia).

Mens noen betrakter den nye reformen som en seier, er andre mer skeptiske. Mange av de som eier eiendom i strandsonen ønsket full eiendomsrett og ikke en rett som «kun» er begrenset til 75 år. Miljøvernorganisasjonene er heller ikke fornøyd med regjeringens beslutning og mener at man nå lar private interesser gå foran miljømessige og samfunnsmessige hensyn.

 Av Ole C. Glad