Universitetsforskeres ti år lange studie avslører hvordan Menga-dolmen nord i Malaga-provinsen ble bygget.

Teknikker som ligner på dem som brukes i katedraler, som søyleplassering og flate buer, har vist seg å ha blitt brukt på Unesco-verdensarvstedet i Antequera.

Universitetet i Sevilla har deltatt i en studie av Menga-dolmen i Antequera (Malaga-provinsen) som viser de avanserte arkitektoniske og tekniske teknikkene som ble brukt ved byggingen av dolmen, som eksperter daterer til for 6000 år siden. Resultatene av dette arbeidet er vist i en artikkel publisert i tidsskriftet Science Advances (Grupo Science) med tittelen «early science and engineering of colossal stones at Menga, a Neolithic dolmen (Antequera, Spania)», der ni spesialister fra ulike institusjoner som det spanske instituttet for oseanografi (IEO-CSIC), Universitetet i Alcalá de Henares (UAH), Universitetet i Sevilla (US), Universitetet i Salamanca (USAL), Universitetet i Granada (UGR) og det andalusiske instituttet for geovitenskap (IACT-CSIC-UGR) har samarbeidet.

Dette arbeidet har resultert i en svært detaljert vitenskapelig undersøkelse, som aldri før har blitt utført på en dolmenkonstruksjon på internasjonalt nivå, og som avslører de tekniske og arkitektoniske teknikkene som ble brukt i byggingen av Menga-dolmen, flaggskipet i Sitio de los Dólmenes de Antequera, som har stått på Unescos verdensarvliste siden juli 2016, forklarer USAL i en pressemelding.

Denne studien er spesielt basert på en analyse av vinklene på planene til hver stein, den stratigrafiske polariteten til hvert strukturelle element og dybden på fundamentet.
Det er også tydelig at det finnes innovative løsninger på stabilitetsproblemene gjennom den underjordiske utformingen av monumentet, plasseringen av søyler og buer, i likhet med de som brukes i katedraler. I tillegg ble det gjort opptil tre forskjellige kutt i hver stein, i forhåndsbestemte vinkler, for å oppnå støtte og konsolidering i bygningens struktur.
Det viser også at prinsippet om avlastningsbuer ble brukt for nesten 6000 år siden, og den konvekse geometrien som ble gitt stein nr. 5, markerer et banebrytende fremskritt innen tidlig arkitekturteknikk, som aldri tidligere er registrert. Dataene som nå er publisert, tyder også på at de enorme steinene ble plassert uten hjelp av ramper, men ble transportert med sleder langs dolmens lengdeakse, fra et steinbrudd 50 meter over og i en avstand på nesten én kilometer.

Alt dette, sammen med de tidligere publiserte dataene om hvor de gigantiske steinene som ble brukt til å bygge dolmen, stammer fra, avslører at det fantes vitenskapelig kunnskap som man tidligere ikke hadde trodd eksisterte, og at de neolittiske samfunnene sør på Den iberiske halvøy som bygget dette store byggverket, var usedvanlig oppfinnsomme.
Med sofistikerte kunnskaper om ingeniørkunst, geologi, geometri og astronomi våget disse store, anonyme arkitektene å designe og bygge ikke bare et av menneskehetens første tekniske monumenter laget av titaniske steiner, noen av dem veide 150 tonn, men også en bygning med stor stabilitet og en soliditet som fortsetter å forbløffe nesten seks tusen år etter at den ble oppført. Et eksempel på dette er stein nr. 5, den tyngste steinen som noensinne er brukt i en dolmenbygning, og den nest tyngste steinen som er brukt i Europa som en del av megalittfenomenet, etter den store Brisé-menhiren (Locmariaquer, Bretagne, Frankrike).

Den nylig publiserte studien, som har tatt nesten ti år med tverrfaglig arbeid, viser at innbyggerne i Antequera-regionen ikke bare hadde avansert kunnskap om en tidlig vitenskap, men også arbeidskraften og den logistiske kapasiteten til å fullføre byggingen av en bygning som det på den tiden ikke fantes noen tidligere erfaring eller referanse for på Den iberiske halvøy.