Eiendomsmegler Mona Nielsen i Torrevieja avkrefter myten om at nordmenn i Spania ikke er integrerte eller engasjerte i lokalsamfunnene de lever i. Like før jul ble hun valgt inn i PSOEs styre i Rojales, hvor hun blant annet leder sekretariatet for europeiske borgere sammen med britiske Janis Symons.

Mona Nielsen fra Larvik kom til Spania allerede i 1986, sammen med sin samboer Carlos. Med seg i bagasjen hadde hun kokkefagbrev, og året etter startet samboerparet, sammen med to andre partnere, restauranten Bella Napoli i Guardamar.

– Det falt naturlig å skape sin egen arbeidsplass. Arbeidsledigheten i Spania i 1987 oversteg 20 %, lønningene var svært lave, og det var liten, eller kanskje rettere sagt ingen, sjanse for å få jobb. Siden jeg var utdannet kokk valgte vi å satse på restaurantdrift, forteller Mona.

De syv hav
Mona er datter av den nå avdøde forfatterinnen Unni Nielsen, som ved siden av å skrive bøker, i mange år var telegrafist i den norske handelsflåten.

– Jeg syntes ikke det er underlig at jeg en dag kom til å bosette meg i utlandet. Som seksåring hadde jeg allerede seilt på de syv hav. Da jeg var fem år tok moren min meg med på jobb. I ni måneder var jeg til sjøs før jeg begynte på barneskolen.
De første årene i Spania var preget av arbeid, arbeid, atter arbeid og integrasjon. Språket var første bud.

– De spanjolene som eventuelt kunne et fremmedspråk den gangen kunne fransk, det var det de lærte på skolen, så språket måtte læres umiddelbart. Jeg kastet meg over en kriminalroman, men forsto absolutt ingenting. Da skaffet jeg meg en kloss av en ordbok, og etter å ha lest den samme romanen fire ganger, forsto jeg endelig hvem morderen var, forteller Mona, som i dag føler seg godt integrert, og har vel så mange spanske som norske venner.

Ei god spansk venninne er partikollega Maria Jesus Diaz Puebla, som har vært med hjem på norgesbesøk ved et par anledninger, og som regner seg som en sann norgesvenn.

”Omskolering”
I 1998 slo Mona seg sammen med Morten Lundquist, også han fra Larvik. Det var starten på det som snart skulle bli eiendomsmegleren Lundquist & Nielsen. Det hele begynte med at de innredet kontor i garasjen til Morten Lundquist i La Siesta urbanisasjonen.

– Det var en spennende, men krevende tid. Jeg tok meglereksamen på spansk via CCC, mens vi holdt på å etablere oss. Samtidig fortsatte vi å drive restauranten. Etter hvert begynte jeg å innse at jeg kunne klare seg med bare meglingen, og sakte men sikkert trakk jeg meg ut av restaurantdriften.

Eiendomsmarkedet har gjennomgått forandringer siden Mona Nielsen kom til Spania på midten av 80-tallet. Den gangen kunne man for eksempel få kjøpt en leilighet med tre sov og to bad på stranda i Guardamar for 175.000 norske kroner. Den prisen er godt over tidoblet i dag.

– Eiendomsmarkedet i Spania har definitivt gjennomgått en boom. Men det kunne ikke fortsette som det var. Jeg tror og håper at vi nå er inne i en slags normaliseringsprosess. Uansett har markedet alltid gått i bølger, og nå er vi inne i en dyp grop. Men det er også noe positivt over at prisene har gått ned litt. Det gjør at flere kan kjøpe, at flere har muligheten til å skaffe seg bolig her. Og uansett vil jo prisene gå opp igjen på sikt, forklarer Mona.

Til politikken
Etter drøyt 20 år i Spania, nærmere bestemt i mai 2007, mente Mona at hun var moden for å gå inn i politikken. Det var PSOE som lå hennes hjerte nærmest.

– Det som egentlig motiverte meg til å begynne med politikk, var forrige valgkamp i Rojales. Jeg så hvordan det såkalte uavhengige utlendingsbaserte partiet GRIP gikk aggressivt ut mot PSOE. De slang rundt seg med syltynne argumenter som snarer hører hjemme i en sutrete naboforening, enn i en seriøs valgkamp. Det utløste et sterkt engasjement i meg, jeg følte at jeg måtte forsøke å gjøre noe, sier Mona.

Men det var dessverre for sent for PSOE og Mona Nielsen. Til tross for at den sittende PSOE ordføreren, Antonio Perez, fikk flest stemmer ved valget, klarte GRIP å lage en allianse med PP, uten i det hele tatt å forsøke å forhandle med PSOE. Dermed fikk ikke Rojalesinnbyggerne den ordføreren de egentlig hadde stemt frem. Isteden ble en representant fra GRIP sittende i sjefsstolen.

– Det som skjedde ved lokalvalget i 2007, er ikke akkurat det jeg forbinder med demokrati, men slik ble det altså. Jeg er bosatt i Rojales, men har kontor i Torrevieja, så det er naturlig at jeg også pleier omgang med mine partikolleger her i byen. Som Alicanteprovinsens tredje største by, er det mange mennesker her knyttet til administrasjonen og infrastrukturen, derfor er det viktig å være i nærheten når det er behov, mener Mona.

Store endringer
Torreviejaområdet har gjennomgått store endringer siden Mona kom i 1986. Den gangen var det knapt en nordmann å se i Guardamar, og Torrevieja var bare en bortgjemt liten fiskelandsby med noen få tusen innbyggere.

– Ting har forandres seg ja, det er det ingen tvil om. Den gangen fantes det verken norsk tv eller norske aviser her. Jeg husker at vi pleide å reise til flyplassen i Alicante på tirsdagene når vi hadde fri. Hvis vi var heldige kunne vi finne et gammelt VG eller en annen norsk avis der. Ellers var det utenlandsradioen vi kunne høre på, vel og merke hvis sendeforholdene tillot det. Men det var hyggelig den gangen. Alle kjente alle og de få utlendingene som var her var godt integrerte. Når vi hadde anledning pleide vi å møtes på en av Torreviejas tre barer for sosialt samvær, forteller Mona, som også har fulgt forvandlingen Spania som land har gjennomgått i løpet av alle disse årene.

– Spania og det spanske folket har tilpasset seg demokratiet i rekordfart. I løpet av tre tiår har landet forvandlet seg fra å være et tilbakestående diktatur, til å bli en moderne demokratisk stat med alt det måtte innebære. Det tror jeg har å gjøre med immigrasjon og emigrasjon. Spanjolene har vært både innvandrere, utvandrere og kolonister. De har inkludert og integrert, og vært både gjester og verter. Spania har alltid vært mottagelig for fremmede inntrykk, og landet har tilpasset seg fremmed kulturer gjennom årtusener.

Både norsk og spansk
Selv etter nærmere 25 år i Spania kan ikke Mona Nielsen si at hun føler seg 100 % spansk, hun har fortsatt tilknytning til gamlelandet, kanskje særlig gjennom nevøen Odin.

– Hvis noen spør meg om jeg føler mest spansk eller norsk, svarer jeg alltid tja. Jeg må innrømme at jeg føler meg spansk når jeg er i Norge, og vice versa. Jeg stortrives her, men det er ikke godt å si om jeg kommer til å bli for alltid, det vil fremtiden vise. Foreløpig har jeg i hvert fall ingen flytteplaner. Hvis noen spør meg hva jeg gjør om ti år, har jeg derimot et mer konkret svar. Da håper jeg at jeg sitter i en motorbåt og drar sei i Viksfjord med Odin på sommerstid. Og at jeg er en samfunnsengasjert og aktiv halvpensjonist i Spania på vinteren.