En bokhandel for kvinner ble mye mer enn det: et bakrom hvor folk snakket stille. Penger ble samlet inn for å betale flybilletter og møte med fremmede som lånte ut ledige rom for et par netter. Slik skapte man alibier for å forsvinne fra familiens hjem for første gang. Denne historien utspiller seg mellom Malaga og London. Den gjenskaper hendelsene fra 1980-tallet, for å markere 40-årsjubileet for vedtakelsen av den første abortloven i Spanias gjenopprettede demokrati.

Den første godkjenningen fastslo at abort ikke skulle være «straffbart» under noen av følgende omstendigheter: det var nødvendig for å unngå alvorlig fare for den gravide kvinnens liv eller fysiske eller mentale helse, og dette var bekreftet i en uttalelse fra en annen lege enn den som skulle utføre aborten; hvis graviditeten var et resultat av voldtekt; eller hvis det var antatt at fosteret ville bli født «med alvorlige fysiske eller mentale funksjonshemninger».

Loven var et skritt i riktig retning, men den utsatte fortsatt kvinner for streng kontroll. Feminister i Malaga som kjempet for fri abort, holdt en «folkelig rettssak» mot loven fra 1985: «Det var slett ikke tilfredsstillende. Det var bedre enn ingenting, men vi ville ikke ha en provisorisk løsning.» «Vi likte ikke at kvinner måtte si at graviditeten påvirket dem psykologisk, for eksempel. Prosessen var en prøvelse», forklarer Carmen Martín og Carmen Pérez Pinto, feministiske aktivister både historisk og i dag.

Det tok ikke mindre enn 25 år før loven om seksuell og reproduktiv helse og frivillig svangerskapsavbrudd ble vedtatt i 2010. Den oppdaterte loven fastslår at fjorten uker er en «rimelig» periode for kvinner å ta en «fri og informert» beslutning om graviditeten. Etter ulike oppturer og nedturer er feministene fortsatt misfornøyde: retten til abort er fortsatt ikke garantert; den er ikke integrert i helsevesenet som en tjeneste. Forslaget til (mot)reform fra 2014 – om å gå tilbake til den opprinnelige ordningen – ble nedstemt og kostet den tidligere justisministeren Alberto Ruiz-Gallardón hans politiske karriere. Den nye forskriften fra 2023 utvidet kvinners garanterte rettigheter, men «det er hull» – i noen provinser tilbyr ikke det offentlige helsevesenet abort.

Men situasjonen er ikke som den var for fire tiår siden – da det ikke fantes noen lov. I begynnelsen av 80-årene ble Librería de Mujeres (Kvinnebokhandelen) etablert i Malaga. Det var et sted dedikert til feministisk litteratur, hvor kvinner kunne dele erfaringer og be om informasjon om seksualitet eller familieplanlegging. Men det var også et sted hvor unge kvinner som trengte abort kunne gå: de som drev bokhandelen hadde kontakter med kvinner i London som fungerte som en støttegruppe for spanske og irske kvinner som ikke kunne avbryte svangerskapet i sine egne land fordi det enten var ulovlig eller for vanskelig der.

Diskresjon i bakrommet

«Det var muntlig omtale. Vi annonserte ikke. Når en kvinne begynte å gå rundt i butikken og bla gjennom bøker til den var tom, visste vi hva hun lette etter, vi visste at hun hadde hørt at hun kunne finne hjelp der. Det var nesten ikke behov for ord. Når vi var alene, tok vi henne med inn på bakrommet. Hun tok det for gitt at ingen ville finne ut av det, at hun kunne snakke i fortrolighet der. Noen kom sammen med mødrene sine, men de fleste kom alene», forteller Carmen Pérez Pinto, som var en del av kvinnebokhandelen på 80-tallet. Det var kvinnene med minst ressurser og utdanning som kom innom lokalene i Calle San Agustín; de som hadde midler, trengte ikke dette støttenettverket. Bokhandelen samlet også inn penger til reiser til London og til å betale klinikkregninger.

«Vi dømte ikke og ba ikke om forklaringer. Vi spurte bare kvinnen hvor langt hun var på vei, og derfra prøvde vi å være raske. Vi hjalp henne med å finne et alibi: ‘Si til moren din at du skal være borte i tre dager med en venninne.’ Selv om det selvfølgelig var tider da det ikke var lett, fordi den unge kvinnen aldri hadde vært borte fra hjemmet sitt før», forklarer Pérez Pinto sammen med Carmen Martín, en historisk feminist fra Malaga.

Isabel Ros snakker med SUR fra London. Hun forteller at mellom slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet ble Our Bodies, Our Lives, en referansebok om kvinners helse og seksualitet skrevet av Boston Women’s Collective, oversatt til spansk. I boken sto telefonnummeret til Release, en menneskerettighetsorganisasjon hun jobbet for, som man kunne ringe hvis man trengte å avbryte svangerskapet. Det kom så mange telefoner at Release måtte opprette et eget team for å håndtere dem. Og en gruppe frivillige var allerede i gang i Storbritannia for å hjelpe irske kvinner, fordi det var ulovlig å ta abort i deres land, sammen med en støttegruppe for spanske kvinner, SWASG (Spanish Women’s Abortion Support Group) – som ble grunnlagt på samme tid.

Feministiske magasiner publiserte denne informasjonen: «I Spania er det fortsatt ikke fri abort. Hvis du har problemer og trenger veiledning, er her et sted: London. Vi er en gruppe spanske og ikke-spanske kvinner som bor i London. Gruppen ble dannet i mars 1981 med det formål å gi støtte til kvinner fra Spania som kommer til London for å ta abort.»

For over 40 år siden var det ikke så lett å ringe til utlandet. Det fantes ikke mobiltelefoner, og ikke alle hadde fasttelefon, og det var vanskelig å ringe til andre land. Men til tross for disse vanskelighetene var det mange kvinner som dro til Storbritannia for å ta abort med støtte fra Release og SWASG.

Det gikk faktisk ganske raskt, fordi klinikken kunne bestilles over telefon. «Klinikkene er så travle at det tar minst en uke å organisere aborten», advarte organisasjonen i sin annonse, hvor de oppfordret folk til å ta kontakt så snart som mulig.

«Vi vil spørre deg om når du hadde første dag i forrige menstruasjon og informere deg om gjeldende pris for inngrepet. I tillegg til dette beløpet må du regne med 30 pund ekstra til tog, buss, mat osv. Det er svært vanskelig å få senabort, og det er bare én klinikk i hele London som utfører slike inngrep, og da kun frem til 26. uke. Det er derfor svært viktig at du ringer oss så snart som mulig. Jo tidligere, jo bedre, da klinikkene foretrekker å ikke utføre operasjonen etter syv uker av svangerskapet», fortsetter rådet. «Vi kan ikke gi økonomisk støtte fordi gruppen ikke har penger», sto det i brosjyrene. Men som i Malaga, sa Ros at det også ble gitt donasjoner i London ved enkelte anledninger.

I London var det ikke bare frivillige som tok telefonen og avtalte timer med klinikker. De var også villige til å hente dem på flyplassen, gi dem overnatting, kjøre dem til sykehuset, hente dem når de ble utskrevet og kjøre dem tilbake til flyplassen. De kunne sannsynligvis ikke engelsk, og de frivillige måtte fungere som tolker. Kjernen i organisasjonen besto av rundt ti kvinner, men totalt hadde nettverket rundt 30 medlemmer, og ikke bare spanske kvinner, men fra alle regioner i Storbritannia.

Som Ros husker, ble gruppen dannet rundt hjelpeløse spanske kvinner for å unngå overgrepene de noen ganger ble utsatt for når de reiste alene. Men også fordi de trengte menneskelig støtte for å kunne gjennomføre en abort: forståelse, empati og trygghet. Ros understreket at arbeidet deres også omfattet å overvåke klinikkene for å sikre at de gjorde jobben sin riktig, og for å ivareta kvinnene sikkerhet. Aktivismen deres nådde også institusjoner, hvor de rapporterte om situasjonen i Spania og landets behov for en lov som anerkjente retten til ubegrenset, trygg og gratis abort.

«Det er ikke en beslutning som tas lett på»

De spanske jentene som gikk om bord på flyet og forlot Spania for første gang i livet, hadde ikke annet valg enn å stole på de sjenerøse fremmede som ventet på dem på rullebanen. «Dette er ikke en beslutning som tas lett på», sa Ros om kvinnene som avbrøt svangerskapet.

Reisen varte i fire dager: Britisk lov krevde at man måtte være i landet minst dagen før operasjonen, og man måtte tilbringe en dag på sykehuset. Prosessen var omtrent slik: Den første dagen hadde man en konsultasjon med legen, neste morgen ble man innlagt på klinikken, og 24 timer senere ble man utskrevet.

The Women’s Bookshop hjalp mange kvinner fra Málaga med å komme seg til London. Og det fantes steder som dette over hele Spania. I 1978 tok 30 000 kvinner uten fast bosted abort i Storbritannia, nesten halvparten av dem (14 000) var spanske. I 1979 oversteg antallet spanjoler 16 400, og i 1982 var det 22 000.

Vedtakelsen av loven om antagelser var ikke nok til å sette en stopper for disse flyktningestrømmene til London: det var fortsatt vanskelig å få lovlig abort i Spania. Støttegruppen var derfor aktiv frem til slutten av 1980-årene, forteller Ros. Martín og Pérez Pinto forklarer at kvinner fra Malaga ikke bare ble henvist til Storbritannia. Da klinikker åpnet i Malaga rundt 1984, ble også deres klienter henvist dit. Selv om de mener at disse tjenestene bør være en del av det offentlige helsevesenet, understreker de at de var svært takknemlige for disse sentrene, fordi kvinnene ikke trengte å betale hvis de ikke hadde råd. Klinikken og legene var aktivister og risikerte friheten sin for saken.

Germán Sáenz de Santamaría, Alberto Stolzemburg og Ernesto Ritwagen tilbrakte førti dager i fengsel og ble løslatt etter å ha betalt kausjon på 10,5 millioner pesetas, fordi politiet i november 1986 raidet helsesenteret deres i Scala 2000-bygningen i Calle Hilera og arresterte 30 personer: leger, medisinstudenter, flere sykepleiere og mer enn 20 kvinner som var der for å avbryte svangerskapet.

Abort var allerede lovlig i Spania, men med begrensninger og kontroll, og klinikken ventet fortsatt på tillatelse til å utføre aborter. Feminister i Malaga kalte til protester i solidaritet med legene og kvinnene – som ble løslatt mot kausjon – og for å kreve retten til abort. Det ble krevd 741 års fengsel for de tiltalte. Men en av legene erklærte: «Verken tre måneder eller tre år i fengsel kan knekke en person som vet hva de gjør, hva de vil og hvem de kjemper mot.» Etter mer enn ti år med rettssaker ble alle frikjent, men bare fordi foreldelsesfristen for de påståtte forbrytelsene var utløpt.

Legene satte sin frihet på spill. Kvinnene satte livet på spill. Nettverket som ble dannet mellom Spania og Storbritannia, ble gjenopplivet i 2014, da minister Alberto Ruiz-Gallardón forsøkte å innskrenke retten til abort. «SWASG 2.0 ble født», forklarer Ros, med demonstrasjoner i London i solidaritet med spanske kvinner.

«Feminismen har aldri sett på abort som en prevensjonsmetode. Vi la vekt på kampen for retten til abort fordi kvinner døde: uten at det var lovlig, ble det fortsatt utført aborter, hvor som helst og på alle måter. Dessuten var retten til å bestemme over egne kropper en ubestridelig feministisk premiss. Men samtidig var målet vårt å gi bedre seksualundervisning. Hvis det var en kvinne som kom innom bokhandelen mer enn én gang, leste vi brosjyren for henne», sier Martín.