I 1969 ble Johan Galtung utnevnt til verdens første professor i fred og konfliktløsning ved universitetet i Oslo. Spaniaposten har møtt en av Norges internasjonalt mest kjente forskere i hans hjem i Alfaz del Pi.

Det var da han skulle søke fritak fra militærtjeneste i 1951, at den 20 år gamle Johan Galtung for alvor hadde bestemt seg for å vie livet sitt til fredsforskning. Etter å ha utført tolv måneders siviltjeneste, tilsvarende den militære vernepliktstiden, skrev han til justisdepartementet og forlangte å få arbeide med noe som hadde med fred og konfliktløsning å gjøre de resterende månedene.

– Svaret kom i form av seks måneders ubetinget fengsel. Men det var greit nok, da fikk jeg tid til å skrive ferdig min første ordentlige bok ”Gandhis politiske etikk”, som jeg skrev sammen med Arne Næss, sier Johan Galtung, som siden har skrevet 150 bøker og meglet i 120 internasjonale konflikter.

Nei til professorat
Etter å ha tatt hovedfag i mattematikk og sosiologi, og deretter magistergrad, dro Galtung til USA for å undervise ved det prestisjetunge universitetet Colombia i New York. Etter tre år fikk han tilbud om et professorat.

– Jeg svarte takk, men nei takk, og forklarte ledelsen ved universitetet at jeg hadde planer om å reise hjem til Norge å starte et fredssenter. En avgjørelse jeg er usikker på om jeg angrer eller ei den dag i dag.

I 1959 ble PRIO, institutt for fredsforskning, grunnlagt i Oslo av en gruppe norske forskere med Johan Galtung i spissen.

– PRIO var den gangen et enestående institutt i verdenssammenheng. Det fantes riktignok en rekke fredsorganisasjoner rundt omkring, men vi var de første som begynte med systematisk fredsforskning.

Forlater Norge
Etter snaut to tiår hadde imidlertid fredsprofessoren fått nok. PRIO ble opprettet midt under den kalde krigen, og Galtung besøkte det daværende Sovjetunionen flere ganger i embetets medfør. Det gjorde at hans navn havnet på overvåkningspolitiets lister.

– I 1977 sa jeg opp min stilling og flyttet utenlands. Først og fremst fordi overvåkningspolitiet ikke lot meg i fred. Når man skal sette seg inn i konflikter må man nødvendigvis lytte til begge sider. Men det aksepterte ikke norske myndigheter. Jeg hadde kritisert USA, dermed ble jeg stemplet som kommunist.

– Det norske utenriksdepartementet har lang tradisjon på bare å gjengi det USA sier, og det amerikanske utenriksdepartementet er det eneste i verden som kun vil lytte til de som er enige med dem. Her snakker vi om en stormakt som direkte eller indirekte har grepet inn i andre land 243 ganger siden andre verdenskrig. Mellom 17 og 19 millioner mennesker har måtte bøte med livet i disse konfliktene. Jeg hører til blant dem som syntes dette er litt vel mye. Jeg pleier å si om USA at jeg elsker republikken, men hater imperiet. En uttalelse som for øvrig har møtt liten forståelse hos amerikanske politikere. Men nå har det i hvert fall skjedd noe positivt, i Barack Obama har de endelig fått en president som forstår at landet må skjerpe seg, sier Galtung.

Johan Galtung forlot Norge, men aldri fredsforskningen. I 1993 grunnlegger han TRANSCEND sammen med sin japanske kone Fumiko Nishimura.

– Det er en internasjonal konfliktmeglingsorganisasjon. Navnet kommer av verbet å transcendere, som betyr å gå hinsides. Vi forsøker å finne løsninger som går hinsides de involverte partenes egen tankegang.

– Mitt arbeid fører til at jeg blir uglesett blant diverse makteliter rundt om i verden. Kanskje særlig i USA, hvor jeg har havnet på en liste over folk som aldri skal siteres. Der står blant andre også Noam Chomsky. Årsaken til at de ikke vil at folk som oss skal siteres, er at makthaverne mener det gir våre argumenter unødvendig oppmerksomhet. Norge er forresten ikke noe bedre. Du vil aldri høre en norsk utenriksminister sitere meg.

Francos Spania
Som fredsforsker kom Johan Galtung tidlig i kontakt med opposisjonen i Spania under Franco.

– Jeg fikk beskjed av representanter for opposisjonen at hvis jeg kom til Spania for å ligge på stranden, kunne jeg like godt bli hjemme. Hvis jeg derimot kom for å samarbeide, var jeg hjertelig velkommen, men jeg måtte ta med bøker, og det gjorde jeg.

Å bygge opp opposisjonen i Spania, som stort sett besto av sosialdemokrater og noen få kommunister, med kunnskap, ble en viktig oppgave for Galtung.

– Francoregimets intellektuelle besto av en haug med sortkledde prester, som var svært godt drillet i sine ting. De var imot demokrati. Et flertallsvelde kan vedta de mest forferdelige ting mente prestene. Det er derfor vi har menneskerettigheter svarte jeg.

Det var på ingen måte problemfritt for en utlending å samarbeide med opposisjonen under Francotiden.

– På den tiden pleide jeg å kjøre rundt i en gammelfolkevognbuss, som ble brukt som både transportmiddel og bolig. Det gikk ikke en eneste kveld uten at Guardia Civil kom på døren for å kontrollere. De opptrådte imidlertid alltid korrekt og høvelig.

I 1962 holdt Johan Galtung sitt første foredrag i Spania, ved instituttet for politiske studier i Madrid. Arrangør var Manuel Fraga, som var sjef for instituttet.

– Det var ingen tvil om hvor han sto politisk. Fragas hovedargument var den klassiske påstanden om at alternativet til Francos regime var Sovjetunionen.

Alfaz del Pi
I 1969 var Galtung på en konferanse om diktatur og demokrati i Madrid. Det var 45 grader og stekende sol i den spanske hovedstaden.

– Det var en ekstrem varme, og kona og jeg fant ut at vi måtte komme oss ut til Middelhavet. Ferden endte i Alfaz del Pi. Det umiddelbare førsteinntrykket var ganske så negativt, men innen kvelden kom den første dagen, hadde vi allerede betalt forskudd på dette huset. Sett bort fra utsikten over Middelhavet, var det tre argumenter for å kjøpe, det var utsikten over fjellene, takterrassen vi sitter på nå og prisen på 6.000 dollar for et nøkkelklart hus. Hovedårsaken var nok likevel at herfra kunne vi holde bedre kontakt med den spanske opposisjonen, sier Galtung.

Siden den gang har fredsprofessoren og hans kone tilbrakt flere måneder hvert år i Alfaz del Pi.

Nordmenn inntar Alfaz del Pi
Galtung kategoriserer den norske innvandringen til området i tre faser, hvorav de to første ikke var overveldende positive.

– De første nordmennene som slo seg ned her var landsvikere og frontkjempere. Etter det kom det jeg kaller for oljearbeiderfasen, mens vi nå er inne i en tredje fase som domineres av folk som jobber her nede eller jobber herfra, slik som meg selv, samt en stor gruppe flotte og aktive pensjonister.

– Dagbladet og VGs negative fremstillinger av det norske miljøet her passer til de to første fasene. Landssvikerne var det jo lite positivt med, de hadde til og med underskriftskampanjer til fordel for Francos regime og fikk panikk da han døde i 1975. Oljearbeiderfasen var det heller ikke så bra. De etterlot seg mange ”frustrerte fruer” hver gang de reist tilbake til plattformene. Dessuten var miljøet preget av mye alkohol.

Nordmenn svindler nordmenn
– I de to første fasene så jeg dessuten en forrakt for alt som var spansk. Ikke ville man lære seg språket, og det ble utvist null respekt for spanske institusjoner og lover, og en rekke svindlere fikk operere fritt, spesielt i fase to. Oljearbeiderne sto i kø med lommene fulle av penger for å kjøpe eiendom. De ble enkle ofre for ”norske spesialister”, som selvsagt hadde langt bedre greie på eiendomssalg i Spania enn det spanjolene selv hadde. Resultatet ble ofte at man endte opp med ikke å eie sin egen bolig.

– I dag er det for øvrig helt annerledes. Jeg stortrives, dette stedet betyr enormt for oss. Spanjolene må være blant verdens hyggeligste folk. Jeg har blitt 78 år, og har akkurat fått bekreftet av legen at jeg er frisk som en fisk. Årsaken til det tror jeg hviler mye på det gode livet og det fantastiske klimaet her på Costa Blanca, sier Johan Galtung, som under intervjuets gang har blitt forespurt på telefon om han om kort tid kan holde foredrag for 1.100 mektige mennesker i EU kommisjonens hus i Brussel.

– Jeg har vært med på lignende opplegg før, det har vært meget interessant. Både utenriksministere, EU ambassadører, representanter for EU parlamentet og andre innflytelsesrike personer kommer for å høre på.