Før i tiden var det et vanlig syn å se middelhavsmunkesel (Monachus monachus) svømme langs kysten. Men historien om hvordan dette unike sjøpattedyret forsvant fra spanske farvann er full av vemod – og ingen enkelthendelse illustrerer dette bedre enn skjebnen til den siste dokumenterte selen i Alicante-provinsen.

Til tross for at lokalavisens historiske arkiver nylig har løftet frem den tragiske hendelsen ved Faro de l’Albir (Alfàs del Pi), lever arven videre i stedsnavn som de velkjente Coves del Llop Marí (Sjøulvhulene).

Da «sjøulven» regjerte i Alicante

Før den moderne masseturismen og utbyggingen av kystlinjen tok over, fant munkeselen ideelle leveforhold i de utilgjengelige klippene og undersjøiske grottene i Alicante – fra Cabo de la Nao til øya Tabarca.

Lokalt ble selen kalt llop marí (sjøulv), og tilstedeværelsen var et helt naturlig innslag i det marine økosystemet. Det eneste kjente historiske fotografiet av en levende munkesel på den spanske halvøya stammer fra nettopp denne regionen rundt midten av 1900-tallet.

Det tragiske endeliktet i Albir

Historien om den aller siste kjente observasjonen i Alicante er knyttet til fyret på Punta de l’Albir.

• Hendelsen: Rundt 1949–1950 dukket en ung munkeselvalp opp ved kysten like ved fyret.
• Utfallet: Møtet mellom det uvanlige dyret og den lokale fyrvokteren endte i tragedie. Ifølge historiske kilder ble den lille selungen drept med øks da den kom helt opp på land.
• Det historiske beviset: Hendelsen ble foreviget på et bilde som i ettertid har blitt stående som et dystert symbol på menneskets konflikt med kystens dyreliv på den tiden.

Kan munkeselen vende tilbake?

I dag er middelhavsmunkesel en av verdens mest truede pattedyrarter, med små gjenlevende populasjoner primært i Hellas, Tyrkia og Mauritania.

Likevel skaper nyere funn av miljø-DNA og sporadiske observasjoner i vestlige deler av Middelhavet håp om at selen en dag kan vende tilbake til sine gamle tilholdssteder i Spania, hjulpet av strenge vernetiltak og marine verneområder.