12 C
Alicante
30.4 C
Málaga
20.3 C
Las Palmas de Gran Canaria

20 år med bobil, 15 av dem i Albir

I 15 år har Arne og Astrid Skøyum, på henholdsvis 87 og 80 år, tilbrakt vintrene i bobil på campingplassen Cap Blanc ved stranden i Albir. I løpet av den tiden har de rukket å bli kjente ansikter i det norske lokalmiljøet på det nordlige Costa Blanca.

Til sammen har ekteparet Skøyen hatt seks bobiler opp gjennom årene. De første bygde Arne hjemme i garasjen.

– Jeg er gammel brannmann og har alltid hatt god tid på sommeren, derfor bygde jeg de to første bilene selv. Dette er det 20. året vi er på tur. De fem første vintrene tilbrakte vi hovedsakelig i Portugal, men vi var også et år i Marokko, sier Arne, som ikke bærer særlig preg av at han runder 90 om knappe tre år.

– Jeg husker godt Marokkoturen fordi Arne fylte 70 det året. Bursdagen feiret vi i Agadir. Marokkanerne syntes det var stas at det kom folk i bil helt fra Norge, så de kom med tradisjonelle marokkanske klær og turban og kledde han opp. Etterpå ble vi invitert ut på middag. Marokko var i det hele tatt en opplevelse. De lokale barna elsket å komme innom og kikke i fotoalbumene våre, hvis de ble oppdaget av vaktene ble de kastet stein etter og jaget ut, men hos meg var de alltid velkomne, forteller Astrid.

Sjømannskirken
Sjømannskirken har vært ekteparet Skøyums bastion de 15 årene de har overvintret i Albir. Der har de blant annet kokt kaffe, laget grøt, stekt vafler, vasket biler og passet barn. Da Egil Svartdahl var på besøk i fjor, stilte Arne opp som sjåfør og viste han rundt på Costa Blanca.

– Via kirkearbeidet har vi blitt kjent med forferdelig mange mennesker her nede. Rett som det er stopper folk opp på gata og hilser på oss. Vi kjenner ikke bestandig igjen alle, men alle kjenner tydeligvis oss. Det setter vi selvsagt stor pris på. Generelt har vi hatt det kjempefint i sjømannskirken, den har et utrolig bra miljø, sier Astrid med et smil.

– Vi var også med på innvielsen av sjømannskirken i Torrevieja i 2005. Da kokte Astrid te til prinsesse Märtha Louise, mimrer Arne, som er opptatt å få understreket at det ikke først og fremst er religiøse årsaker til engasjementet i sjømannskirken, det er snarere det sosiale som er tiltrekningskraften.

Ikke GPS
Spaniaturene til Arne og Astrid begynner som regel alltid med fergetur fra Oslo til Kiel. Deretter er det motorvei gjennom Tyskland. Vel over grensen går de over til å kjøre vanlige riksveier.

– Vi liker å se litt når vi er på tur. Det går imidlertid ikke like fort lenger, og det er slutt på å kjøre etter mørkets frembrudd. Denne gangen var vi i Kiel på mandag og her i Albir på lørdag. Vi hadde en del regn, tåke og dårlig vær underveis. Før kunne jeg fint kjøre 100 mil om dagen, nå blir det bare 40 til 50. Moderne hjelpemidler som GPS føler jeg ikke at vi har behov for. Det hender for øvrig at kartet må frem innimellom. Men jeg skal si trafikken har økt i disse årene, før var det langt færre biler på veiene, sier Arne, som har kjørt gjennom alle vesteuropeiske land, pluss Marokko.
Før byttet de to på å kjøre, men Astrid ble aldri helt fortrolig med at ektemannen gikk og la seg for å hvile når hun tok over rattet. Dessuten måtte hun etter hvert gi seg på grunn av sviktende syn. Arne derimot, han har verken problemer med synet eller med å kjøre alene. 87-åringen manøvrerer den syv meter lange doningen som om det skulle vært en Fiat 500.

Stortrives i Albir 

Ekteparet Skøyum stortrives med sin bobiltilværelse i Albir.

– Vi har det fantastisk bra her. Campingplassen har utmerkede forhold, og naboene er bare trivelige, ingen renner dørene ned hos hverandre. I tillegg har vi alt vi trenger her i Albir, til og med en norsk lege hvis det skulle skje noe. Dette er et fint liv, vi kan rett og slett ikke ha det stort bedre, sier Astrid fornøyd.

Bobilen de bruker i år er egentlig sønnens. Han ville at Arne og Astrid skulle prøvekjøre den en tur ned til Spania.

– Sønnen vår vet hva dette livet betyr for oss. En gang for noen år siden oppfordret han oss til å selge bobilen. Det gjorde vi og kjøpte privatbil isteden. Da ble han misfornøyd, det var ikke det som hadde vært hans intensjon, han mente vi burde selge og begynne å ta fly isteden. Men slik gikk det ikke, og snart var vi tilbake i bobilen igjen, forteller Arne.

Få problemer
20 år med bobil frem og tilbake i Europa har medført få problemer for Arne og Astrid. Sett bort fra et par mindre tyverier, har det i praksis gått prikkfritt.

– Særlig språkkyndige er vi ikke, men det har gått greit med tegnspråk og gestikulering med armer og ben. Jeg husker særlig en gang vi skulle kjøre rundt Barcelona. På et tidspunkt kjørte jeg feil med det resultatet at vi havnet midt i sentrum. Plutselig oppdaget jeg at vi hadde punktert. Det var en gjeng med unggutter som hadde stukket hull i dekket. Da jeg stoppet for bytte, satt de og kikket på oss. Heldigvis kom politiet, de pekte på ungguttene og sa ”bandidos”, så jaget de dem vekk. Da jeg var ferdig med å bytte dekk lurte politimennene på hvor vi skulle. Valencia, sa jeg. Da stoppet de trafikken og dirigerte meg i riktig retning, erindrer Arne.

– En av de fineste opplevelsene vi har hatt gjennom alle disse årene, var en gang vi kjørte gjennom Østerrike, og stoppet for å spise. Det viste seg at det var bryllup på stedet. Østerrikerne syntes det var kjempestas med nordmenn, før vi visste ordet av det ble vi invitert med inn for å være med på bryllupsfeiringen, minnes ekteparet Skøyum, som blir å finne i Albir også neste vinter.

– Vi skal nedover til neste år også ja, det er helt sikkert, men jeg tør ikke si om det blir med bobil, avslutter Arne.

Relaterte saker

- Advertisement -