Med anstendig bra kondisjon, gode joggesko og niste i sekken stiller vi opp en mandag morgen utenfor Sjømannskirken i Torrevieja for å være med ”Kosegruppa” på tur. En hyggelig og meget vellykket tur i vakker natur, men også en forholdsvis strevsom gåtur sammen med mange hyggelige mennesker.
Sjømannskirken i Torrevieja har hatt en såkalt gågruppe i mange år. Hver fredag har spreke nordmenn satt hverandre i stevne og forsert høye fjell og dype daler, men fredagsgruppa har ord på seg for å være Costa Blancas svar på Norges 71 grader Nord. Det har med andre ord ikke vært for den utrente, jevne norske borger. Av den grunn ble ”Kosegruppa” dannet for cirka fire år siden, en turgruppe for de som ikke driver med hardtrening hver eneste dag, men som likevel er en tøff gjeng med rimelig bra god kondisjon.
En av gründerne av gågruppa var Adler Jensen. Han har fortatt ansvaret for å legge opp turene. Adler kommer opprinnelig fra Nord Norge, men bor nå sammen med sin kone i Sandefjord. Bortsett fra når de er i Spania.

25 turentusiaster

Turene, som altså er lagt til mandager, tar utgangspunkt i Sjømannskirken i Torrevieja. Flest mulig sportskledde sjeler stues sammen i færrest mulig biler. Deretter kjøres det i alt fra 30 minutter til en drøy time, alt avhengig av hva Adler Jensen har lagt opp til. I dag går turen til Los Belones, som ligger syd for Mar Menor.
Når følget med 25 turentusiaster begynner å sette seg i bevegelse etter at bilene er parkert, får vi vite at ”Kosegruppa” skiftet navn for et par år siden.

Turene våre kan være ganske utfordrende. Tøffe oppstigninger, bratte fjellsider og mye klatring. Så vi skiftet navn til ”Nordlys”. Noen mener jo at enkelte av våre turer er vel så tøffe som fredagsgruppas utflukter, forteller Adler Jensen til SpaniaJournalen.

Vi ser skeptisk rundt oss på vandrestaver med spisse pigger og føtter med solide fjellstøvler og lurer på om vi kanskje har tatt oss vann over hode likevel.

Se rett frem – ikke ut til siden
I tre samfulle timer, kun avbrutt av det som der og da fortonet seg som en altfor kort spisepause, klatrer vi ned bratte skrenter og klyver opp på motsatt side, opp og ned, igjen og igjen, et ukjent antall ganger. På de bratteste stedene klamrer oss fast i tistler og gresstuster, og konsentrerer oss om bare å se rett frem: Unngå å se ned i havet som stedvis forsvinner inn i grotter loddrett under oss, men når vi stopper for å trekke pusten på en fjelltopp eller venter på baktroppen på en av de mange idylliske strendene, er alle bare lykkelige. Skyfri himmel, glitrende hav, vakker natur og et særdeles hyggelig fellesskap er tydelig noe alle setter pris på.
Enkelte av turgåerne forteller at de har vært med i gågruppa like lenge som den har eksistert, mens andre er å regne som nybegynnere.

Er alle turgåerne tilknyttet Sjømannskirken gjennom andre aktiviteter også?
Nei, egentlig ikke, men selv har jeg begynt på treskjærerkurs i Sjømannskirkens regi, forteller Adler.
Flyttet til Spania
Elisabeth Solberg og mannen har nylig solgt feriestedet sitt i Provence og kjøpt seg hus i La Mata like ved stranden.
– Vinterne ble for kalde i Frankrike. I Spania føler jeg vi kan finne en lun krok ute vinteren igjennom, så sant sola skinner. Vi er utrolig fornøyd med det vi har sett og opplevd her nede så langt. Costa Blanca har virkelig overgått våre forventninger. Og så er alle så hyggelige! Eneste ulempen for oss er språket. Litt tungt å begynne på nytt etter å ha brukt så mye tid på å perfeksjonere fransken, sier Solberg.
Og Tina er spesielt fornøyd, sier Solberg og klør familiens firbente bak ørene.
Fra vårt nye hus er det bare et steinkast til pinjeskogen, stranda, og ikke minst de fantastiske turområdene ved Saltsjøene.

Inger Johannes vifte
Inger Johanne Dalgaard forteller at hun har overlatt huset i Asker til leietakere og er nå halvveis i sitt fem måneder lange forskningsprosjekt.

Vi ser for oss masteroppgave om Middelhavsklimaets positive innvirkning på kropp og sjel, eller kanskje en doktoravhandling om arbeidsledighet, sier Dalgaard og smiler. Hun har ”midlertidig emigrert” og har gitt seg selv fem måneder til å finne ut om Torrevieja er stedet hun vil flytte til.
–Jeg har funnet ut at fem måneder er tiden jeg trenger for å se om jeg trives godt nok til å slå meg ned. I de to første månedene surfer man på begeistringens bølge, men det er i de neste tre man virkelig finner ut om man trives så godt at man ønsker å bli, forklarer Solberg.

–Og hva tenker du nå, et par uker etter at nyhetens interesse har lagt seg?
–Jeg stortrives, forteller Inger Johanne, med ekstra tykk på stor.

Flott kulturtilbud
–Jeg kom hit praktisk talt uten noen holdepunkt, og opplevelsene mine så langt er ”vifteformet”. Hvert nytt bekjentskap og hver nye oppdagelse fører til mange ny, så dagene fylles med hyggelige gjøremål i lag med mange nye venner. Spesielt imponert er jeg imponert over kulturtilbudet i Torrevieja, sier Elisabeth Solberg og påberoper seg å vite hva som skjer i byens tre kulturhus til enhver tid, og er storforbruker av tilbudene.
Det blir stille i gågruppa igjen. Vi er på vei opp den sist fjellsiden og tempoet er ikke forenlig med noen form for konversasjon. Med tomme vannflasker i sekken og diverse kalorier fattigere klarer vi å legge inn et ekstra gir med tanke på siste punkt på dagens turagenda. ”Nordlys” avslutter nemlig som regel med et besøk på en nærliggende bar hvor turen ”drøvtygges” mens man gjør en innsats for å forhindre total dehydrering etter en kosetur med livet som innsats.