På 1000-tallet var det mauriske Spania oppstykket i en mengde rike småstater som nedprioriterte opprustningen av militæret, og heller valgte å betale for beskyttelsestjenester fra kristne fyrster og krigere som El Cid.

El Cid Campeador, ”slagmarkens herre”, ble født som Rodrigo Diaz de Vivar i nærheten av Burgos rundt 1040. Han er i ettertid blitt stående igjen som den kanskje aller største helteskikkelsen fra den spanske gjenerobringen – La Reconquista.

El Cid var den castillanske adelsmannen, krigeren og politikeren, som etter en konflikt med kongen måtte dra i eksil, hvorfra han var leder for en hær av leiesoldater, som livnærte seg på å selge beskyttelsestjenester til de mauriske småstatene – taifaene.

Taifaene
Al-Andalus – det mauriske Spania – var i politisk oppløsning, men småstatene klarte å holde liv i den sterke økonomien. Taifaene handlet med hele den daværende kjente verden, mye takket være de jødiske innbyggernes innsats.
De mauriske områdene, til tross for oppstykkingen og urolighetene, var langt høyere utviklet enn de kristne statene i nord, påpeker Finn Fuglestad, som er professor i historie ved universitetet i Oslo, i boka ”Spanias og Portugals historie”.

Håndverk, kunst og kultur blomstret på et så høyt nivå, at taifaene i ettertid har blitt sammenlignet med de italienske renessansebyene. Tiden var preget av en fredelig og produktiv sameksistens mellom jødedom, kristendom og islam, skriver Fuglestad.

Gullalder
Men den indre uroligheten i al–Andalus skulle komme til stor nytte for de kristne rikene. Grensene mot maurerne i sør representerte ikke lenger noen frykt, de ble nå snarere sett på som en kilde til rikdom.

Årsaken var at taifaene nedprioriterte det militære, og isteden valgte å kjøpe seg fred med de kristne statene. Resultatet var at de kristne rikene tilbød taifaene militær beskyttelse, det selvsagt mot klekkelig betaling.

Det 11. århundre bød på gode tider for de som levde av å beskytte de mauriske taifaene. Enorme mengder gull- og sølvmynter fant veien til de mer primitive statene i nord. Det ble en gullalder for kristne fyrster og krigere som El Cid, beretter Fuglestad.

Erobringen av Valencia
På slutten av 1080-tallet begynner El Cid, i spissen for en hær bestående av både kristne og mauriske leiesoldater, å sysle med tanken på å erobre den mauriske middelhavsbastionen Valencia.

Men først må han kvitte seg med Ramon Berenguer II, som hersket i områdene rundt Barcelona. Da Ramon blir tatt til fange i slaget ved Lebar i 1090, skal El Cid ha giftet sin yngste datter til Ramons sønn for å unngå fremtidige konflikter.

Med Ramon ute av spill, fikk El Cid raskt mer innflytelse i og rundt Valencia, og han er nå fast bestemt på å erobre sitt eget kongerike. Valencia, som på den tiden var preget av indre uro og konflikter, ligger snart innefor rekkevidde.

Da det i 1092 oppstår et internt opprør i byen, ledet av almoravidene – navnet på dynastiet som den gangen regjerte i Marokko – og byens sjefsdommer Ibn Jahhaf, innledes beleiringen, som i 1094 fører til Valencias fall. El Cid er byens nye erobrer.

El Cids Valencia
Under en maurisk beleiring skal El Cid ha blitt alvorlig skadet av en pil, da han forsøkte å stjele mat bak fiendens linjer i 1099. Etter hvert må både han og kong Alfonso flykte. Kongen beordrer Valencia brent, for å unngå at byen atter en gang skal havne i maurernes hender.

Det samme året dør mest sannsynlig El Cid. Han hadde gjenerobret Valencia fra maurerne, og vil for alltid bli husket i Spania for det. Det gikk over 125 år før Valencia igjen skulle bli tatt tilbake av en kristen erobrer.

Men det er slett ikke sikkert at El Cid var den kristne anti-mauriske helten han blir fremstilt som i det litterære mesterverket ”Poema de Mio Cid”, også kalt ”El Cantar de Mio Cid”, påpeker Finn Fuglestad.

Dette verket er skrevet over 100 år etter El Cids død, det vil si på en tid da korstogsånden var blitt dominerende. Faktisk var El Cid, i realiteten, herskeren av det mauriske Valencia, fortsetter Fuglestad.

I El Cids Valencia fortsatte kristne og maurerne og leve side om side. Og begge kulturer deltok i styre og stell. Det var aldri snakk om å kaste ut maurerne. Byens infrastruktur var alt for avhengig av dem.

Legende
En legende om El Cid forteller at hans kone bandt han fast til en hest og sendte han tilbake på slagmarken da han døde, fordi hun fryktet at hans tropper skulle bli demoralisert hvis de forsto at han ikke lenger var blant dem. Soldatene skal ha fått ny inspirasjon ved synet av sin hærfører, og vunnet ytterligere en seier i felten. Slik vant El Cid sitt siste slag etter at han var død, ifølge en av mange legender.