I mange spanske byer er opptog med prosesjonsvogner tradisjon under høstfesten. I Pilar de la Horadada har foreninger og nabolag siden 1950, konkurrert om å ha den flotteste ”carroza” eller ”vogn” som vi må kalle det på norsk. En av disse foreningene, kaller seg ”Peña Hasta Luego Lucas”.

I mange spanske byer er opptog med prosesjonsvogner tradisjon under høstfesten. I Pilar de la Horadada har foreninger og nabolag siden 1950, konkurrert om å ha den flotteste ”carroza” eller ”vogn” som vi må kalle det på norsk. En av disse foreningene, kaller seg ”Peña Hasta Luego Lucas”.

Årets store dag nærmer seg med stormskritt, og mennene samles hver dag i en stor hall, som de deler med to andre foreninger. Her bygges og dekoreres vognene.

– Vår ”peña” består av om lag 40 medlemmer i alderen 1 til 43 år. Vi voksne har kjent hverandre siden barndommen. Hele familien min kjenner de andre sine familier, slik har det vært så lenge jeg kan huske, sier Juan.

Paco forklarer at det ikke er alle foreningene som lager prosesjonsvogn hvert år.

 – Men vi har deltatt i opptoget hvert eneste år, siden vi dannet vår forening for mer enn ti år siden. Vårt varemerke er at vi alltid har motor og bevegelige deler integrert i vognen vår.

Ivrig gjeng

Når jeg spør om de har vunnet noen premier i årenes løp, blir de ganske ivrige, og snakker samtidig alle sammen.

– Vi har vunnet førsteprisen to ganger, opplyser Blas.

– Og andrepremien en gang, sier Juan.

– Og flere tredjeplasser, supplerer Paco.

Stemningen i den store hallen er avslappet, og alle tar seg tid til å prate, selv om de bare har tre dager igjen til alt må være klappet og klart. Det ser heller ikke ut til å affisere dem at to av konkurrentene bygger sine vogner i samme hall. Flere kommer til, klokken nærmer seg ti om kvelden, og folk er ferdige med middagen. De skal jobbe ut over i de sene timer.

– Noen bruker 6000 til 7000 euro på vognene sine, men vi som ikke er så rike må nøye oss med et budsjett på rundt 2000 euro. Men alt er ikke fra egne lommer, vi skaffer sponsorer. Sier Paco og smiler

– Vi begynner å bygge to til tre uker før prosesjonen. Det lengste vi noen gang har brukt er fem uker. Planleggingen, derimot, starter lenge før det. Ja, også må du nevne at vi gjør alt selv, legger Juan til.

På den store prosesjonsvognen står jernrammen til det som skal bli et kjempestort ”Playmobilhelikopter”. Det har allerede tatt mange dager med sveising. Før det skal bekles, må motorene til rotorbladene monteres. Kvinnene i foreningen er i full gang med kostymene.

– Draktene kvinnene syr, er kjempetøffe, vi kommer virkelig til å ligne på ”Playmobilmenn”. Det er veldig viktig at alt ser gjennomført ut, antrekkene vektlegges også under bedømmingen, sier Juan og ler.

Provi forklarer at alle familiemedlemmer er med i paraden, men ungdommer fra 14-15 års alder kan velge å la være.

– Det har hendt at de ikke deltar, men som regel vil de være med. Det er kjempegøy for alle aldersgrupper.

Gammel tradisjon

– Tradisjonen med ”carrozas” er gammel, men her i byen begynte man først på 1950-tallet å lage vognene. Den gang var det ikke så fancy og glitrende som i dag. Det var esel og kjerre pyntet med palmeblader og blomster. Før 1950 gikk folk sammen i nabolagene for å pynte gaten eller gårdstunet. Og så gikk dommerne fra gate til gate for å kåre den flotteste, forteller Paco.

Når Spaniapostens besøk nærmer seg slutten, blir vi invitert til å være med på både det ene og det andre.

– Du må i hvert fall komme en time før paradestart. Så kan du få en matbit, og noe å drikke på sammen med oss, før du tar bilder av det endelige resultatet, sier Prodi.

– Og du må endelig komme innom her igjen om du vil, sier Paco.

I kveldsmørke utenfor, kan man skimte gjennom den åpne porten at arbeidet er i gang igjen. De ler, nynner og jobber. For dem handler dette ikke bare om å lage den flotteste ”carroza”, det handler også om å forbli åpenhjertige, og beholde vennene og nabolaget som del av sin familie.