Facismen, diktaturet og den katolske kirken

Publisert

Kirke og stat har gjennom historien hatt nære forbindelser på den iberiske halvøy. Og Spania har i flere århundrer vært en av katolisismens sterkeste bastioner i Europa. Under den andre spanske republikk (den spanske republikanske regjeringen fra 1931-1939), ble det gjort iherdige forsøk på å skille kirke og stat, men dette tok en brå slutt etter nasjonalistenes maktovertagelse ved borgerkrigens ende i 1939. Da kunne den nyordinerte pave Pius XII, av enkelte historikere referert til som Hitlers pave, gratulere «det katolske Spania» med en lenge etterlengtet seier.

Det gode forholdet mellom den spanske kirken og det brutale Francoregimet, er utvilsomt et mørkt kapittel i den katolske kirkens historie. Men hvorfor var denne forbindelsen så sterk? En plausibel teori er at kirken under den andre republikk var i ferd med å miste en rekke av sine mange hundre år gamle privilegier, og at de derfor så på Franco som en redningsmann.

Kirken hadde allerede før borgerkrigens begynnelse i 1936 gitt samtykke til planene om å gjennomføre et statskupp mot den radikale, men demokratisk valgte, regjeringen. Republikanerne hadde blant annet tillatt seg å annullere loven som bestemte at katolisismen skulle være statsreligion, og kirken fryktet naturlig nok for sin posisjon og sin makt i fremtiden.

Borgerkrigen
Flere hundre tusen liv gikk tapt under den spanske borgerkrigen. Sivil terror og vilkårlige henrettelser utført av begge partene i konflikten, har skrevet krigen inn i historiebøkene som den blodigste i Europa før andre verdenskrig. Frivillige fra hele verden kom for å kjempe i brigadene på republikansk side, mens nasjonalistene ble støttet av nazistene i Tyskland og fasistene i Italia.

Eksakte tall på hvor mange som ble tilfeldig henrettet på begge sider finnes ikke. Den anerkjente britiske historikeren Antony Beevor hevder det er snakk om så mange som 200.000 henrettelser fra nasjonalistenes side. Mens republikanerne skal ha gjennomført rundt 38.000 tilfeldige henrettelser. Andre kilderpresenterer forskjellige tall.

Etter påkrav fra spanske domstoler åpnet kirken sine arkiver høsten 2008. Der har de oversikt over minst 150.000 drepte.

Volden fra republikansk side gikk hardt utover kirken, og et stort antall prester ble regelrett henrettet under borgerkrigen. Flesteparten av Spanias prester støttet Franco, og mange av dem fungerte som rene angivere. Det fantes også eksempler på at kirkens menn nektet å føye seg for fascismen, et mindretall prester ble derfor også henrettet av nasjonalistene.

Men Franco hadde den katolske kirkes velsignelse under hele borgerkrigen. I en uttalelse fra paven ved krigens oppstartsfase, heter det seg at Vatikanet skiller klart mellom de kristne nasjonalistenes heroisme og republikanernes sekulære barbari. Dette til tross for at Francos hensynsløse fremgangsmåter var godt dokumentert allerede fra den tiden han var offiser i den spanske fremmedlegionen i Marokko.

Etter krigen
Franco, som selv hadde hatt en streng katolsk oppdragelse, ble i sin tid lansert som en moderne katolsk korsfarer. Da han gikk seirende ut av krigen i 1939, var det på tide å vise vennene i Roma at han mente alvor. Katolisismen gjeninnføres umiddelbart som eneste aksepterte religion. I tillegg sørget han raskt for å bygge opp igjen de deler av kirkens eiendomsmasser som ble skadet under krigen, og han økte subsidiene til de katolske institusjonene.

I praksis ga han tilbake alle tapte privilegier og mere til. I 1953 undertegnet han en traktat med Vatikanet som skulle sikre kirkens interesser. Den spanske kirken skulle blant annet fritas for skatt. Den skulle få sensurere materiale den fant upassende. Den skulle få opprette egne universiteter, og den skulle få drive radiostasjoner, aviser og magasiner.

Dessuten skulle kirken nyte en form for rettslig amnesti, og prester skulle fritas fra militærtjeneste. Til gjengjeld forebeholdt Franco seg retten til å utnevne biskoper, og han hadde til sin dødsdag vetorett i det spanske bisperådet. Slik ble tidlig et slags gjensidig avhengighetsforhold skapt.

Franco gjennomførte så en del lovreformer i tråd med kirkelige ønsker. Det ble forbudt å skille seg, og det ble slutt på salg av prevensjonsmidler. Katolisisme ble innført som obligatorisk fag ved alle landets skoler. Etter at kirken fikk det mer eller mindre som den ville, var det fritt frem for Franco å gjennomføre sine fascistiske visjoner.

I førtiårene var spanske fengsler fylt med flere titalls tusen politiske fanger. Selv fremstående representanter for Nazi-Tyskland skal ha reagert på hvordan Francoregimet henrettet disse fangene på løpende bånd. Alle som ble mistenkt for et snev av opposisjon, ble fengslet, torturert og som oftest henrettet etter en farse av en rettssak.

Forholdet kjølner
Etter en kongress i Vatikanet i 1965 retter den katolske kirken fokus mot internasjonale menneskerettigheter. Etter hvert blir det umulig å fortsette den ubetingede støtten til Francos fascistdiktatur. I perioden fra 1965 til diktatorens død i 1975, går kirken langsomt fra å være en av regimets viktigste støttespillere, til å bli en forsiktig kritiker.

Dette førte til en splittelse mellom kirkens mer konservative krefter, og den delen av kirken som ønsket reformer. «Brorskapet av spanske prester» dannes for å slå ned på alle som støtter kirkelige reformer. Og den katolske terrororganisasjonen «Kongen Kristus` krigere» utfører rene terrorangrep mot progressive prester og deres kirker.

På motsatt side dannes et forbund av prester som arbeider for en modernisering av det spanske samfunnet. Diskusjonsforumet «Tacito» forfekter en snarlig overgang til et kristent demokratisk monarki. Det fremsynte diskusjonsforumet er utgangspunktet for kirkens ikke ubetydelige rolle da Spania noen år senere forandrer seg fra et gammeldags diktatur til et moderne demokrati.

Franco dør
Franco forsto aldri hvorfor den katolske kirken omsider lot han i stikken. Ingen spansk statsleder hadde ofret like mye for katolisismen som han. I en ny kongress i Vatikanet i 1973, står skille mellom kirke og stat på dagsorden.

Vatikanet foreslår en oppmykning av traktaten med Spania fra 1953. Men generalen tviholder på sine rettigheter.

I 1975 dør endelig Franco uten særlig mange politiske støttespillere. I 1976 undertegner Suarez- regjeringen en ny bilateral avtale med Vatikanet som klargjør forholdet mellom den katolske kirken og det nye demokratiske Spania. Og i grunnloven fra 1978 defineres et endelig skille mellom kirke og stat.

Spania har aldri tatt noe endelig oppgjør med verken borgerkrigen eller diktaturet som fulgte. Det har heller aldri vært gjort opp status med kirkens rolle under Francotida. I høsten 2007 fikk Zapateroregjeringen omsider vedtatt loven «La recuperacion de la memoria historica», som blant annet skal granske disse forholdene.

Samtlige politiske partier, minus Partido Popular, støttet lovforslaget. PP mener en slik granskning kan vekke uhyggelige minner fra fortiden. Et faktum de sannsynligvis har helt rett i. Derfor er det ikke underlig at den spanske kirken har kastet seg inn i valgkampen på PPs side. Få om noen, har mer å tape på en slik granskning enn nettopp den katolske kirken.

Likte du artikkelen? Meld deg på nyhetsbrevet og følg oss på Facebook!

Flere relaterte nyheter