I Madrid vokste det frem en kulturbevegelse preget av oppdemmet festlyst, frihetstrang og nye kulturelle impulser som nådde landet – La Movida Madrileña, eller bare La Movida.

Årene etter Francos død i 1975 markerte Spanias overgang til demokrati – la Transición. Under landets år som fascistisk diktatur hadde kulturelle uttrykk som ikke ble ansett som tradisjonelt spanske, blitt undertrykt, og det tok litt tid før de som ønsket å uttrykke seg på nye måter, våget seg frem.

Men etter hvert som Spania fant sin nye politiske identitet, eksploderte en motkulturell bevegelse i hovedstaden Madrid. Man antar at den startet med Concierto Homenaje a Canito – Canitos minnekonsert – som fant sted 9. februar 1980. I et musikkmiljø som var inspirert av punkbevegelsen i Storbritannia, ble det dannet flere punkband og synthband, som snart skulle bli grunnlaget for La Movida.

Men La Movida skulle komme til å sette farge på mange andre kunstformer enn bare musikk. Film, mote, fotografi, maleri, gatekunst og litteratur skulle alle bli sterkt påvirket av denne frihetssøkende bevegelsen.

Musikken

Som nevnt vokste La Movida seg sterk under lyden av punkrock og synthpop. Nå var det mulig å lytte åpent til musikk som satte spørsmålstegn ved makten, og å arrangere konserter med artister som brøt mønstre og nektet å innordne seg. I Madrid ble band som Tos (punk) og Aviador Dro (synth) dannet.

Film

Spanias mest berømte filmskaper, Pedro Almodóvar, fikk sitt store gjennombrudd i denne perioden. Filmer som Pepi, Luci, Bom y otras chicas del montón (1982) og Laberinto de pasiones (1980) viste den nye friheten som spanjolene opplevde, med en stor dose humor.

Filmene hans hadde stor innflytelse på bevegelsen som helhet. Med titler som utforsket homoseksualitet og kritiserte kirken. Almodóvar og andre samtidige filmskapere ville få seerne til å stille spørsmål ved omgivelsene og normene de levde under.

Selv om det var flere fremtredende personer med mange ulike uttrykksformer, hadde La Movida aldri noen leder, verken formelt eller uformelt. I stedet var det en bevegelse som utviklet seg under helt motsatte forhold av det som preget Spania under Francos diktatur, nemlig en sterk mann som satt alene på toppen og i utgangspunktet tok alle avgjørelser selv. Men selv om det skulle være tilfelle, vil mange si at Almodóvar er det navnet man først kommer til å tenke på når man snakker om Madrid og kulturen på 1980-tallet.

Maleri og fotografi

Mange fotografer gjorde seg bemerket ved å ta bilder av bandene fra den pulserende musikkscenen som eksisterte i Madrid. Andre valgte å vende kameraet mot gatene og de visuelle endringene byen gjennomgikk på den tiden, med nye moter og stiler som ble stadig mer populære.

Gatekunst

Graffiti har lenge vært en viktig del av motkulturen mange steder, og dette var også tilfellet i Madrid på 1980-tallet.

En av pionerene innen gatekunsten på denne tiden var Juan Carlos Argüello, som begynte å male på veggene i Campamento-kvarteret under signaturen Muelle. Verkene hans ble populære, og flere andre kopierte stilen og signaturen hans over hele byen.

Det var nytt for Madrid at graffitimalere satte navnet sitt på verkene sine, og politiet trodde lenge at signaturene var koder som ble brukt av narkotikalangere og andre kriminelle for å kommunisere.

LHBTQ+

Et av hovedfokusene til La Movida-kunstnerne var å gi plass til mennesker som ikke var heterofile, noe som hadde vært så godt som umulig under Franco-tiden. Nå ble personer fra LHBTQ+-miljøet sett på som vanlige mennesker, hvis historier kunne fortelles på samme vilkår som alle andres. Bydelen Chueca kom til å symbolisere dette mer moderne livssynet, og er fortsatt i dag et sted fullt av alternative barer og butikker.

Politikk

I de første årene var det fortsatt sterke elementer av Francos styre blant Spanias makthavere. De så ikke med blide øyne på La Movida Madrileña, men Madrids lokale venstreregjering var relativt åpen for de nye uttrykksformene og ga til og med støtte til enkelte arrangementer.

Selv om mange av de sentrale personene i bevegelsen ikke åpent tok parti, men heller snakket om mangel på ideologisk posisjonering, var det mange av dem som erklærte seg som antifascister og ga uttrykk for anarkistiske synspunkter.

Sex og narkotika

Med de nye frihetene fulgte også noen negative sider. Bruk av ulike typer rusmidler ble raskt svært utbredt, og ungdom på denne tiden hadde et mye friere syn på sex og seksualitet enn tidligere generasjoner hadde hatt. Mange unge slet med avhengighet og misbruk, og flere ble rammet av aids.

La Removida

Det har gått flere tiår siden La Movida forandret Madrid og senere Spania når det gjelder kulturelle manifestasjoner. Men den har fortsatt innvirkning i dag og inspirerer nye skapere.

I 2007 skrev avisen El Pais en artikkel om at La Movida skulle komme tilbake, men nå under navnet La Removida . Hovedformålet var og er å bevare minnet om denne epoken og fortsette å feire den kulturelle utviklingen som ble mulig i Spania på 1980-tallet, og som hadde en så avgjørende innvirkning på landets nåværende tilstand.

Under La Movida fikk Madrid noen av sine mest berømte slagord. Noen av dem – som Madrid me mata (Madrid dreper meg) eller Madrid nunca duerme (Madrid sover aldri) – kan man fortsatt se i reklamesammenheng eller i emneknagger på sosiale medier.