Det har i mange år vært obligatorisk for alle lærere i Valencia-regionen å bestå en eksamen i det regionale språket Valenciano. Dette også for de som skal undervise i helt irrelevante fag som matte, fysikk, engelsk, gym etc. I praksis har dette betydd et yrkes-forbud i regionen for lærere fra andre regioner og et langt mindre rekrutterings-grunnlag i det store deler av befolkningen i Valencia-regionen ikke snakker Valenciano og enda færre behersker det skriftlig på høyt nivå. Kravet er nå nivå C1 i det felles europeiske rammeverket for språk.

Venstresiden forsøkte nå år tilbake, uten hell, å innføre kravet om valenciansk for alle offentlig ansatte.

Når det gjelder kravet til utdanningssektoren, ønsker Consell nå å senke nivået på valenciansk som kreves for lærere i noen spesialiteter. Ifølge kilder i utdanningssektoren er tiltaket foreløpig begrenset til yrkesopplæring og fremfor alt til spesialiserte områder som ikke krever en universitetsgrad for å kunne undervise. For eksempel frisør eller vedlikehold av kjøretøy. Lærere vil derfor ikke måtte vise til et C1-nivå i valenciansk, men et B2-nivå på mellomnivå.

Vox’ inntreden i den valencianske regionale regjeringen fører til en tektonisk plateforskyvning i språkpolitikken. Endringene som er i ferd med å bli innført, strekker seg til og med tilbake til årene med PP-regjering før de to siste valgperiodene til det venstreorienterte trekløveret. Rådet ledet av Carlos Mazón er nemlig villig til å revidere kravet om valenciansk som i dag er obligatorisk for alle lærere.

Nærmere bestemt ønsker det regionale utdanningsdepartementet, som ledes av Partido Populars José Antonio Rovira, å «lempe på kravet», ifølge kilder i departementet. Kravet om valenciansk på høyt nivå (nivå C1 i det felles europeiske rammeverket for språk) ble generalisert av PP selv i 2013, da det ble utvidet til å gjelde alle lærere på ungdomstrinnet og i yrkesopplæringen for å gjøre det første utkastet til flerspråklighet gjennomførbart.

Innføringen av det trespråklige systemet – med undervisning på valenciansk, spansk og engelsk – gjorde det obligatorisk for administrasjonen å ha lærere med godkjent språkutdanning. Siden valenciansk er et medoffisielt språk, kunne det gå fra å være en meritt til å bli et obligatorisk krav for å få tilgang til undervisning. Lovendringen ble ikke gjennomført uten kontroverser, for til tross for et fireårig moratorium, som senere ble forlenget, sa fagforeningene opp hundrevis av berørte lærere. Det dreide seg om vikarlærere som ikke oppfylte språkkravet og dermed mistet sine stillinger på arbeidsformidlingen allerede under Ximo Puigs regjering.

Venstresiden forsøkte faktisk uten hell å innføre kravet om valenciansk for alle offentlig ansatte. Språkkravet ble lovregulert, men forsinkelser og sosialistenes blokkering av ikrafttredelsen – først og fremst på grunn av helsesektorens direkte avvisning – førte til at kravet ble stående i ingenmannsland. PP og Vox kjempet hardt i opposisjon mot tiltaket som ble fremmet av Compromís.