Med meningsmålingene som spår seier til det høyreorienterte Partido Popular, er det mer enn sannsynlig at Santiago Abascals parti blir en del av en fremtidig nasjonal regjering. Partiets vekst er et resultat av flere faktorer, og kan spores tilbake til kampen for katalansk uavhengighet i 2017.

Det er lenge siden Spania var en av de få oasene i Europa uten et høyreekstremt nærvær i institusjonene. Men etter parlamentsvalget i 2019 har partiet Vox 52 av de 350 setene i deputertkammeret.

Med meningsmålinger som gir seieren til det høyreorienterte Partido Popular (PP), er det mer enn sannsynlig at Santiago Abascals Vox, som ligger an til å få rundt 13 prosent av stemmene, blir en del av en fremtidig nasjonal regjering.

«Partido Popular har takket være sin pakt med Vox klart å gjøre en kraft som tidligere var helt marginal og hadde en slags demokratisk cordon sanitaire rundt seg, akseptabel», sier den politiske analytikeren Verónica Fumanal.

Vox’ vekst er et resultat av flere faktorer. For å forstå dette må vi gå tilbake til kampen for katalansk uavhengighet i 2017. Året etter begynte Vox, som ble etablert i 2013, å gjøre valgframgang.

«Hele den katalanske uavhengighetsprosessen ble opplevd som et veldig sterkt emosjonelt sjokk i hele Spania, og Vox red på ryggen av denne emosjonaliteten, denne reaktiviteten», sier Fumanal.

I tillegg kom Partido Populars korrupsjonsskandaler, som førte til at Mariano Rajoys regjering falt gjennom et mistillitsforslag, og at sosialistpartiet kom til makten med støtte fra ytterste venstre og løsrivelsespartiene.

«Dette ble åpenbart utnyttet av Vox, for det er her vi finner en av deres største fiender, det de anser som anti-Spania», sier historiker og forfatter av boken «Far Right 2.0», Steven Forti.

Blant disse «fiendene», sier Forti, er ikke bare nasjonalisme og uavhengighet, men også «alt som er knyttet til FNs Agenda 2030, minoriteters rettigheter og feminisme», som Vox jevnlig angriper i sine taler og valgprogram.

Men det er også andre elementer som analytikere mener er avgjørende for ytre høyres fremvekst i Spania. Fumanal viser til teknologiske endringer som «skaper en ny kløft, ikke bare mellom venstre og høyre, ikke bare mellom nasjonalister og ikke-nasjonalister, men også for eksempel mellom by og land».

Den næres også av frykten for det ukjente, som «alltid har en nostalgisk bevegelse bak seg», og den dårlige sosioøkonomiske situasjonen.

«Den sosiale heisen har blitt satt i karantene. I dag er en ung person som er bedre utdannet enn foreldrene sine, ikke garantert å leve bedre enn dem. Det er denne sosiale kontrakten som gjør det mulig for populistiske krefter å engasjere og få kontakt også med unge mennesker», sier Fumanal.

En «hvitkalket» populistisk diskurs

«Enhver vellykket diskurs har små koblinger til virkeligheten», sier Fumanal. Hun sier at Vox bruker feil som «loven om at det eneste ja er ja», som gjorde det mulig å redusere straffene for seksualforbrytere, som et «krigsvåpen».

Ifølge den politiske analytikeren kan de gjøre dette helt fritt, fordi «populismen ikke har noen etiske eller moralske begrensninger, og heller ingen forpliktelse til sannheten».

Denne politiske kommunikasjonen foregår gjennom «B2B-kanaler som ikke kontrolleres, og som skaper vanntette fellesskap som ikke skammer seg, fellesskap som livnærer seg av hverandre og blir stadig større fordi de ikke har noe kontrastelement». Målet er, med Fumanals ord, «å vaksinere, ikke å informere».

At disse ekstremistiske diskursene har fått fotfeste i Spania, har skjedd gradvis og har hatt å gjøre med den tradisjonelle høyresidens godkjennelse.

«Selvfølgelig har Vox blitt hvitvasket. Ikke bare etter valget i Andalucía», hevder Steven Forti.

For historikeren var vendepunktet i PPs holdning at de sammen med et annet politisk parti, Ciudadanos, og Vox deltok i en felles demonstrasjon på Plaza Colón i Madrid mot den sosialistiske statsminister Pedro Sánchez’ regjering.

«Spania har aldri hatt en såkalt cordon sanitaire eller demokratisk cordon i møte med høyreekstreme krefter», påpeker Forti. Noe som materialiserte seg etter kommune- og regionvalgene 28. mai 2023 med regjeringspakter mellom PP og Vox.

Alberto Núñez Feijóos parti PP inngikk regjeringsavtaler i koalisjon med Vox i 135 kommunestyrer over hele Spania som «i stor grad kjøper noen av Vox’ programpunkter».

Ifølge Fumanal er det også visse medier som har bidratt til at ytre høyre og deres ideologi betraktes som noe «demokratisk akseptabelt», «fordi det er visse krefter som mener at høyresiden må komme til makten, og for at Partido Popular skal kunne gjøre det, trenger de et springbrett, og det er Vox».

Den europeiske ekstremistbølgen

Spania er et av de siste landene som har sluttet seg til denne bevegelsen mot ytre høyre, som man har sett både i Europa og USA, og som ifølge Steven Forti er et svar på de økende sosioøkonomiske ulikhetene, den såkalte «kulturelle reaksjonen» på sosiale endringer og innvandring, og krisen i de liberale demokratiene. «Brannmurene» mot ekstremistiske diskurser har kollapset de siste tiårene, og misnøyen med demokratiet har bidratt til at en diskurs som utnytter frykt, har fått fotfeste.

Med tanke på valget til Europaparlamentet i juni 2024 frykter EU hvilken effekt en koalisjonsregjering mellom Partido Popular og Vox i Spania kan få. I tillegg til å forsterke den ultrakonservative bølgen vi har sett i Europa siden valgene i Italia, Sverige, Finland og Hellas, mener Forti at dette vil åpne døren for «muligheten for en fremtidig allianse etter neste EU-valg mellom Det europeiske folkepartiet og europeiske konservative og reformister».

«De høyreekstreme har alle omposisjonert seg, så de snakker ikke om Brexit, Frexit eller Italexit. Men ingen av dem er for større europeisk integrasjon», sier Forti. Vox går, i likhet med partiet til Italias statsminister Giorgia Meloni (Fratelli d’Italia), inn for å stanse den europeiske integrasjonen og gjenvinne nasjonal suverenitet.

Men hvor mye kan denne ekstremistiske bølgen fortsette å vokse? Fumanal mener at når disse partiene kommer til makten, fokuserer de ikke på spørsmål som angår innbyggerne.

«Det er en identitetskrig, ikke en ideologisk krig, sier hun. «Derfor blir de ikke gjenvalgt når de har regjert. Trump ble ikke gjenvalgt, Bolsonaro heller ikke, og vi får se om Meloni blir gjenvalgt. Det er bare i land der disse holdningene er dypt forankret i samfunnet, som i Polen og Ungarn, at slike regjeringer kan fortsette», sier hun.